Med lov skal land bygges


Mot Dag 17. februar 1925.


Et av de beste vitnesbyrd om at den gamle sammfunnsorden er i ferd med å gå i oppløsning, er det moralske og rettslige anarki som preger tilstanden overalt i Europa. Det er under alle omstendigheter vanskelig å opprettholde en rettsorden bare med voldsmidler, og følgen av at store deler av befolkningen løsgjør seg fra de moralske og rettslige begreper hvorpå samfunnsordenen er bygget, er i seg selv egnet til å vekke betenkeligheter. Men muligheten er dog alltid til stede for at en kraftig og selvbevisst overklasse kan opprettholde sin rettslige orden på tross av enhver slik opposisjon. Men for at det skal være mulig, må den være viss på sin egen rett, og hver enkelt mann innennfor en slik herskende klasse må føle seg bundet i sin personlige moral og i sin praktiske handlemåte til de rettsbud som han skal opprettholde. Svikter også den forutsetning, blir oppløsningen fullstendig. Det står da intet tilbake unntagen en mer eller mindre anvendelig maktorganisasjon - politi, fengsler og hærvesen - som kan anvendes til undertrykkelse, men som mangler enhver rettesnor for sin varige politikk og som selv oppløser seg og korrumperes innenfra ved stadig å bryte de lover og den rettsorden som de skal forsvare.

Slik er tilstanden i Tyskland. De dagspolitiske nyheter derfra lyder som slutningskapitlene i en fantasirik og spennende kriminalroman av verdenspolitiske dimensjoner. Alle politiske partier er implisert, fra sosialdemokratene til det ytterste høyre. Alle stender, fra rikskansleren ned til den minste høker. Alle har de hatt en eneste leveregel, den å forskaffe seg den størst mulige vinning, andre hensyn har de ikke kjent. Ingen er bundet av noen lov, noen rett eller moralregel. Tvertimot viser det seg at de menn som er blitt betrodd myndighet i riket, i dets rettsvesen, politi eller politiske og finansielle administrasjon, fortrinnssvis har anvendt den makt som embedet ga dem til personlig berikelse for seg selv og sine forbundne. Selv de avsløringer som nå finner sted, er åpenbart motivert på lignende måte. Det dreier seg om konkurranse mellom pirater. Den ene gruppe har ment at den annen dro av med en for stor del av vinningen og har håpet å rette et drepende slag mot sine konkurrenter. Men så kom den angrepne parts motforholdsregler, og nå har man da spillet gående. Imidlertid har disse prosesser og den politiske og finansielle omgruppering som de medfører, skapt nye maktstillinger som man sikkert nå er i ferd med å utnytte. Det er ingen grunn til å tvile på at de myndigheter som iscenesetter arrestasjonene og rettsforfølgningene nå er i ferd med å omsette sin gunstige strategiske stilling i kontanter.

Utviklingen er meget langt fremskredet i Tyskland, og de summer det dreier seg om er store. Stresemanns lån til den tyske industri i inflasjonstiden har utbrakt en nettogevinst på flere milliarder gullmark. Hans utbetalinger til de industridrivende i Ruhr - uten riksdagens samtykke - beløp seg til 715 milliioner gullmark, og de forskjellige svindlerier som nå avdekkes, viser at det som regel var store summer en politiker verdsatte seg til, om enn hans belønning allltid ble en meget liten prosent av den finansielle operatørs profitt.

Korrupsjonen er ikke så langt fremskredet annennsteds, eller i det minste er avsløringene ennå ikke kommet i så stort tall som i Tyskland. Men prinsipielt og ifølge sin art synes tilstanden overalt å være den samme. Her i Norge er vi utvilsomt kommet lengre i denne retning enn i de fleste land i Nord- og Vest-Europa. Summene er forholdsvis beskjedne, og der er ikke meget fyrverkeri i vårt temperament, men opppløsningen av alle rettsbegreper synes å være på det nærmeste fullendt, og alt ligger til rette for det fulllkommen uregjerlige borgerlige anarki.

På den ene side utvikles der innenfor arbeiderklasssen en rettsbevissthet som overhode ikke lar seg forene med det borgerlige samfunns krav, og som fører til at nettopp de kvalitativt høyeststående innenfor bevegelsen sendes til fengsel, ikke på tross av, men på grunn av sin moralske renhet og styrke. På den annen side brytes lovene av dem, hvis interesser er knyttet til den borgerlige rettsordens beståen og hvis oppgave det er å beskytte den, mens deres handlemåte forherliges, åpent eller skjult etter omstendighetene, i den presse som forkynner seg som samfunnets og rettsordenens vokter.

De tallrike forretningsmessige sammenbrudd, som har avdekket en del av den indre korrupsjon i den aller høyeste ledelse, dreier seg til dels om endog ganske respektable summer. Nikkelaffæren medførte et tap på ca. 80 millioner kroner, og en del av de private gevinster må iallfall ha beløpet seg til adskillig over 1 million hver. De øvrige sensasjonsaffærer, som har ført til påtale eller rettslig etterforskning, har vært mindre, mens banksammenbruddene, hvis indre hemmeligheter i de fleste tilfelle ennå ikke er avdekkket, på den annen side har medført et tap på henimot 1 milliard kroner, hvilket er en respektabel sum for et så lite land som vårt.

Statsminister Berges forskudd til Handelsbanken beløp seg til 25 millioner kroner. Han er nå av prakktiske grunner forlatt av sine partifeller i Stortinget, og det er sannsynlig at kronen på den hele infami blir satt under debatten om den sak, da han rimeligvis blir stående alene, mens alle hans meningsfeller og medskyldige søker dekke. Det karakteristiske og det alvorligste ved den hele episode er imidlertid ikke den ulovlige fremgangsmåte ved regjeringssjefens dissposisjon av statens midler, men dette at åpenbart verken hr. Berge eller hans omgivelser har noen fornemmmelse av at det her dreier seg om en misgjerning av alvorlig art og av mørk symptomatisk betydning. De beklager resultatene, men har intet prinsipielt å innnvende. Såvel hr. Berge som hans kolleger ville gjøre det samme igjen, hvis de fant det klokt og trodde det ufarlig. Det er ingen grunn til å tro at det står annerledes til innenfor andre kretser. Man kan tvertimot gå ut fra at når oppløsningen av den tilvante standard er nådd frem til denne gamle mann, så er det intet igjen av den i det samfunnslag han representerer.

Som det er i de store ting er det også i de små. Spritgeschäft er blitt en fasjonabel ting som forretningsmenn av anseelse beskjeftiger seg med, og som pressen og den borgerlige mening ingenlunde fordømmer. De borgerlige aviser har liksom den borgerlige offentlige mening tapt enhver balanse og ethvert holdepunkt. De er ikke engang småborgerlige mer, de har mistet sin barnelærdom og tror ikke lenger på den. Det er ingen kultur, ingen reisning, meget sjelden endog et beskjedent språklig talent. Tilbake står da intet annet enn egeninteresse, hykleri og sensasjon - ganske som man under slike forhold måtte vente det.

Rettsvesenet har tapt all sikkerhet, og der er ingen mulighet for på forhånd å ha noen begrunnet mening om hvorvidt en handling blir dømt straffskyldig, eller å vite innenfor noenslags grenser hva straffeutmålinngen vil bli. Det gjelder alminnelige forbrytelser, fra naskeri til store svindlerier. Det gjelder også politiske forbrytelser, som militærnektelse, agitasjonstaler, ubekvemme artikler og annet slikt. Snart frikjennes en militærnekter, snart dømmes han til ett års fengsel, snart hedres en bankmann, men sommetider sendes han til tukthus. Ingen kan på forhånd vite noe om hvordan det vil gå. Det er under disse omstendiggheter ikke så ganske enkelt å finne det riktige ord for å karakterisere en manns moralske og rettslige status i samfunnet.

***

For noen tid siden hadde ordføreren for de arbeidsløse foretrede for Stortingets presidentskap. Da han kom ut derfra, holdt han fra Stortingets historiske trapp en tale til de arbeidsløse som var forsamlet utenfor. Vi tror det er forståelig at de arbeidsløse og deres ordfører fant at det var enkelte små ting å innnvende mot tilstanden slik som den arter seg i samfunnnet, og nettopp ved den leilighet lå det særdeles nær å tenke seg at hr. Berges 25 millioner kunne ha vært anbrakt mer fordelaktig enn i hr. stortingspresident Lykkes bank. Hr. Mauseth oppsummerte sine oppfattninger i en enkel og upolert kraftsats. Stortingspresiident Lykke er den største kjeltring i landet, sa han.

Det brøt et herrens vær løs i den borgerlige presse. Indignasjonen over hr. Mauseths uttalelse om stortingspresidenten var langt alvorligere enn noen fordømmelse som sto å lese i anledning av de banksammenbrudd, som har kostet mange hundre millioner kroner, enn si de 25 millioner som statsminister Berge disponerte.

Nå er det utvilsomt riktig at ordføreren for de arbeidsløse uttalte seg med sterk overdrivelse, og at han ikke førte et polert språk. På den annen side, når man tar i betraktning at han alt er under rettsforrfølgning for høyforræderi for sine tidligere uttalelser og onde meningers skyld, så skulle man ikke tro at det var noen stor grunn til å falle i staver over denne injurie. Særlig i betraktning av at høyforræderiparaagrafen tillater innesperring inntil 8 år, hvilket burde være nok for å tilfredsstille selv hr. Lykke.

Meget har vært skrevet og mange betraktninger vært anstillet i denne forbindelse av pressen innenfor alle partier. Protester og alle slags uttalelser har vært vedtatt, og standpunktene er mangfoldige. Vi misliker avgjort hr. Mauseths måte å uttrykke seg på, og vi avviser bestemt den påstand som vi ovenfor har sitert om hr. Lykke. På den annen side finner vi etter nøye å ha gjennomtenkt saken og etter å ha lest alle utredninger som har vært oss tilgjengelige med hensyn til de spørsmål som i denne forbindelse er av innteresse, at vi stort sett er mer enig med hr. Mauseth enn med noen annen som har uttalt seg i denne saks anledning.

***

Statsminister Mowinckel berørte denne episode under trontaledebatten. Hans Eksellense er en høflig og beleven mann, og det passerte bedrøvet ham. Han uttalte at han etter det som var hendt, var begynt å tvile på at kommunistene passet i det gode selskap.

Hr. statsminister Berge advarte i den samme debatt, og mer eller mindre i den samme forbindelse, mot å gjøre veien mellom Stortinget og Botsfengslet kortere enn den alt er.

Vi finner begge herrers oppfatning forståelig, vi tror de begge var oppriktige. Kanskje ender det også med at de stridende parter hver får sitt av de to etablisseementer til eget bruk - fordelt etter omstendighetene og utviklingens gang, eller kanskje etter tur.


Sist oppdatert 29. juli 2007
fastylegar@marxists.org