Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Mot Dag
Mot Dag januar 1925.
Menneskenes sinn er slik innrettet at ingen stor bevegelse kan skapes uten at den tilrettelegger et ideelt innhold, viser iallfall de ytre tegn på en styrke som er moralsk. Det er overhode ikke mulig offentlig å forsvare noe formål eller noen foranstaltning uten å tilfredsstille dette krav. Og selv privat virksomhet som er helt tilstrekkelig motivert i berettiget og nødvendig selvhevdelse finner i alminnelighet veien frem til et eller annet idemessig formål til prydelse og til høytidsbruk. Man trenger det utad til selvhevdelse, til propaganda og til forsvar; innad like overfor seg selv til hjertevarme og rettferdighet.
Alle bevegelser, alle formål, all gjerning, god og ond, må tilfredsstille dette tvingende sjelsbehov, ellers går man under i selvfornedreise og under trykket av alminnelig forakt. Kun formål som inne i seg bærer en veldig og tvingende moralsk styrke, som selv ifølge sin art og sitt vesen representerer en ide, kan unnnvære den prangen med høye og nedarvede idealer som er enhver slett saks kjennetegn. Man kan uten videre si at jo sterkere det moralske grunnlag er hvorpå en bevegelse eller et arbeid hviler, jo mindre er tilbøyeligheten til å hente frem moralsk arvegods, pynte seg med det, tilegne seg det og prostituere det. Jo slettere sak, jo mer forarmet idemesig, i aktverdige og forsvarlige formål, desto mer anstrengt jakten etter de tanker og moralsatser som vi har arvet fra svunne slekter, og som gode og høye sinn i gammel tid har kjempet for og ladet med moralsk kraft.
Det gjelder i stort og i smått. Det ville ikke ha vært nødvendig eller ønskelig for Det britiske verdensrike i sin propaganda å gå til krig for de små nasjoners rett, hvis dets egen rett hadde vært god nok. Det ville ikke vært nødvendig å bringe menneskerettighetene i forsvar av fritt brennevinssalg, hvis man hadde følt seg trygg nok på berettigelsen av de utvilsomme løftende stemninger som ligger skjult i varen selv. Det ville ikke ha vært fristende for dr. Eyde å tale med pathos og inderlighet om de store tjenester han i fortiden har ydet landet, hvis han satt uangripeelig og moralsk uplettet i Nikkelsaken. Det ville heller ikke være nødvendig for borgerne å trekke fedrelandskjærlighet, humanitet, fredsælhet og alle andre gode og hevdvundne egenskaper over på sin side i den kamp som de fører, hvis de følte at deres sak og deres kamp eide rettferdighet og høye idealer som kunne hentes innenfra.
Det føres en kamp mellom to klasser i samfunnet. Den pågår uten avbrytelse, den er bitter og hård og slår hyppig ut i omfattende åpne konflikter som truer hele befolkningen og de stridende parter allermest. Alle er enige om at denne tingenes tilstand må brinnges til opphør, at en innbyrdes kamp av denne art i lengden er uforenlig med tålelige samfunnsforhold og at vilkårene på den ene eller annen måte må ordnes, slik at striden bringes til en avslutning. En slik kamp kan ikke avsluttes ved et maktspråk, ved frommme ønsker eller ved hjelp av propaganda. De årsaker som ligger til grunn for konflikten må ryddes av veien. Oppfatningene med hensyn til hvordan det kan og bør skje står uforsonlige mot hinannen, fordi begge parter fører kampen ut fra sine egne interesser og ønsker å bringe dem til sin endelige avslutning i overrensstemmelse med sine og ikke med motpartens interesser. Deri er partene like, at til grunn for deres kamp og deres stillingtagen ligger deres egne interesser og ikke motpartens. De er ulike bare i dette at den ene part er undertrykt, mens den annen part drar fordel av undertrykkelsen og opprettholder den. Ulike deri at den ene lever av sitt eget arbeid mens den annen tilvender seg fruktene av andres arbeid. På grunn av denne ulikhet er intet kompromiss og ingen mellomvei mulig, fordi man aldri kan finne noe holdbart kompromiss mellom de undertryktes og undertrykkernes interesser, og ingen mellomvei mellom rett og urett.
I den moralske kamp står de ulikt, fordi det nå enngang er så at enhver frihetskamp eier en moralsk kraft som gjør alt lån unødig og alt hykleri skadelig. Mens makthaverne intet valg har, men må søke bakover til andre tiders frihetskamp og der finne sine slagord og sitt moralske dekke.
Det er derfor naturlig og helt i sin orden at borgerskapet og dets allierte, og da især den utpregede reaksjon tilegner seg alle de ideer hvis kamp er kjempet til ende, alle de slagord som har vunnet hevd og tradisjonens plass i bevisstheten. Alt er den like tjenlig, religion, kristendom, Jesu navn og lære, fedrelandskjærlighet, humanitet, fredsælhet, demokrati og frihet. Det besværer den ikke i ringeste monn at den er åndelig arvtager fra dem mot hvem Jesu forbannelse er rettet; at dens eldste for en stor del er de samme menn som i en berømmelig tid ga sin tilslutning til geværlåsavskruingen; at de fleste av dem som har nådd akttverdig alder, i sine yngre dager med all bitterhet har bekjempet den nasjonale reisning i landet og den politiske frigjøreIse fra en fremmed makt; at hovedmasssen av dens aktive tilhengere ennå i dag bekjemper ethvert skritt i retning av praktisk demokrati og frihet. Alt dette besværer ikke, det er tvert imot den naturlige og rimelige forutsetning for at disse lånte og usannferdige og døde slagord anvendes. Eide den kraft og rett i seg selv, ville den vemmes ved sin ferd og være ute avstand til å prestere det hykleri som nå er hovedbestanden i dens åndsliv.
Varigst og derfor verdifullest av alle de stemninger som den søker å tilegne seg er ferdelandskjærligheten. Et eldgammelt og uutryddelig instinkt, en kraft i follket som vil bestå så lenge folket selv består. Derfor er dette misbruk farligere og mer fordervelig enn noe annet misbruk av moralske verdier. Det kan være umaken verd å slå fast at fedrelandskjærlighet er opppriktig tilknytning til sitt eget land og folk og til hele folket. At den ikke er en kampstemning rettet fra en del av nasjonen mot en annen del. At den ikke er ønske om fordel for seg selv og sine egne allierte innnenfor nasjonen, men derimot viljen til å oppofre disse særinteresser til fordel for hele nasjonen. At det derfor er et skjendig misbruk å anvende fedrelandsskjærlighet og nasjonalfølelse som slagord i en kamp som et parti eller en gruppe fører mot en del av folket.
På grunn av sin ideforlatte, sin intense fornemmelse av gammel skjensel og av sjelelig brøst forsøker det norske høyre fra tid til annen å skaffe seg et nytt navn uten at det noensinne lykkes. Samlingsparti, Frisinnnede venstre og hva det nå heter alt sammen, alt like dødt og forgjeves. Nå sist er det Fædrelandslaget som har satt seg den oppgave å samle fedrelandets rette borgere til kamp mot kommunisme og arbeiderbevegelse. Foreningen har fått sin karakteristiske beegynnelse ved offentliggjøreIsen av henved tusen navn i Tidens Tegn, og den dannes på den oppmuntrende bakgrunn av høyforræderiforfølgelser mot kommunister og et bevæpnet borgervern på 50.000 mann.
Det ville alt sammen være farlig og av alvorlig og vidtrekkende betydning, hvis det bak anstaltene sto en kraft som svarte til pretensjonen, og bevegelsens innhold rakk stort lenger enn til skaperi, journalistisk sensasjon og lettvint sport. Men lenger rekker det heller ikke. Den hele bevegelse eier ingen indre kraft, ingen levedyktighet, ingen kampevne, hadde den slikt innhold for den ikke frem med slike midler, levde ikke som den gjør på pynt og stas og hykleri. Det norske høyre vil leve ennå i mange år, Fædrelandslaget vil innen året er omme ikke være mer enn et navn som alle har glemt, like så lite som det bevæppnede borgervern og rettsforfølgningene er en trusel mot andre enn borgersamfunnet, den bestående orden og dem som drar fordel av den.
Sist oppdatert 29. juli 2007
fastylegar@marxists.org