Karl Marx og Friedrich Engels

Adresse fra Sentralkomiteen til Kommunistforbundet


London, mars 1850
Oversatt av F.-A. Stylegar etter teksten i Karl Marx og Friedrich Engels, Werke, b. 7, Berlin, s. 244-254.


Brødre!

I de to revolusjonsårene 1848-49 har Forbundet på dobbelt vis stått sin prøve. Først på den måte at dets medlemmer over alt har grepet energisk inn i bevegelsen, at de i pressen, på barrikadene og slagmarkene har stått i den eneste ubetinget revolusjonære klasses, proletariatets, fremste rekke. Forbundet har videre stått sin prøve ved at dets oppfatning av bevegelsen, slik den kom til orde i sirkulæret fra kongressen og Sentralkomiteen av 1847 og i Det kommunistiske manifest, har vist seg å være den eneste riktige og at de forventninger som kom til uttrykke i disse dokumentene, har blitt fullstendig oppfylt. Den oppfatning av de nåtidige samfunnsforhold som Forbundet tidligere kun propaganderte for illegalt, er nå på alles lepper og forkynnes offentlig på torget og i gatene. På samme tid ble forbundets tidligere faste organisasjon løsnet i betydelig grad. En stor del av de medlemmer som deltok direkte i den revolusjonære bevegelsen, trodde at de hemmelige selskapers tid var over, og at offentlig aktivitet alene var nok. De enkelte distrikter og avdelinger tonet ned forbindelsen til Sentralkomiteen, slik at kontakten gradvis ble helt borte. Mens altså det demokratiske parti, småborgerskapets parti, organiserte seg mer og mer i Tyskland, mistet arbeiderpartiet sin eneste faste støtte. Det fantes i høyden enkelte lokalavdelinger med lokalt arbeidsfelt; i den alminnelige bevegelsen har arbeiderpartiet som en konsekvens kommet fullstendig under småborgerlige demokraters herredømme og ledelse. Denne situasjonen kunne ikke vare ved, arbeiderne måtte ha selvstendighet. Sentralkomiteen var klar over nødvendigheten av dette og sendte derfor alt vinteren 1848-49 en utsending, Joseph Moll, til Tyskland for å omorganisere Forbundet. Molls reise fikk imidlertid ingen varig virkning, dels fordi de tyske arbeidere den gang ennå ikke hadde gjort erfaringer nok, dels fordi opprøret i mai i fjor avbrøt den. Moll grep selv geværet, gikk inn i den badisk-pfalziske hær og falt den 19. juli i slaget ved Murg. I ham mistet et av sine eldste, mest aktive og påliteligste medlemmer. Han hadde vært aktiv på alle kongresser og i alle sentralkomiteer og allerede tidligere gjort en rekke reiser for ledelsen med godt resultat. Etter de revolusjonære partiers nederlag i Tyskland og Frankrike i juli 1849 er nesten alle Sentralkomiteens medlemmer igjen kommet sammen i London, har samlet nye revolusjonære krefter og er med fornyet kraft gått i gang med omorganiseringen av Forbundet.

Omorganiseringen kan bare foregå sted ved hjelp av en utsending, og Sentralkomiteen anser det for meget viktig at utsendingen reiser nettopp nå, da en ny revolusjon er forestående, og arbeiderpartiet altså må opptre så organisert, så sammensveiset og så selvstendig som mulig, hvis ikke det igjen som i 1848 skal la seg utnytte av borgerskapet og følge i dets kjølvann.

Brødre! Vi sa alt i 1848 til dere at de tyske liberale borgere snart ville komme til makten og straks ville vende deres nyvunne makt mot arbeiderne. Dere har sett hvordan dette har gått i oppfyllelse. Det var faktisk borgerne som straks etter marsbevegelsen i 1848 satte seg i besittelse av statsmakten og benyttet denne makten til øyeblikkelig å trenge arbeiderne, deres allierte i kampen, tilbake til deres gamle undertrykte stilling. Selv om borgerskapet ikke kunne gjennomføre dette uten å alliere seg med det føydale parti som var blitt satt ut av spill i mars, ja uten til slutt igjen å avstå makten til dette føydale absoluttistiske parti, så har det likevel sikret seg vilkår som i det lange løp ville gi det makten i hendene på grunn av regjeringens finansvanskeligheter og garantere alle dets interesser, hvis det var mulig at den revolusjonære bevegelse allerede nå gikk over i en såkalt fredelig utvikling. For å sikre sin makt ville borgerskapet ikke en gang behøve å gjøre seg forhatt gjennom voldshandlinger mot folket, da alle disse alt er gjennomført av den føydale kontrarevolusjonen. Utviklingen vil imidlertid ikke ta denne fredelige retningen. Den revolusjon som vil fremskynde den, er tvert imot nær forestående, enten den nå fremkalles av en selvstendig reisning av det franske proletariat eller av Den hellige allianses invasjon av det revolusjonære Babel (dvs. Paris, o.a.).

Og den rollen som de tyske liberale borgere i 1848 spilte overfor folket, denne forræderiske rolle overtas i den forestående revolusjon av de demokratiske småborgere som nå inntar den samme stilling i opposisjonen som de liberale borgere før 1848. Dette parti, det demokratiske, som er langt farligere for arbeiderne enn det gamle liberale, består av tre elementer. 1) Av de mest fremskredne deler av borgerskapet, som har satt seg som mål straks og fullstendig å styrte føydalismen og eneveldet. Denne fraksjon representeres av de tidligere kompromisstilhengere i Berlin, av skattenekterne. 2) Av de demokratisk-konstitusjonelle småborgere, hvis hovedformål under bevegelsen hittil har vært opprettelsen av en mer eller mindre demokratisk forbundsstat. Deres representanter, venstre fløy i Frankfurtforsamlingen og senere i Stuttgartforsamlingen, og de selv i riksforfatningskampanjen tilstrebet en slik forbundsstat. 3) Av de republikanske småborgere, hvis ideal er en tysk forbundsrepublikk etter sveitsisk mønster, og som nå kaller seg røde og sosialdemokrater, fordi de har et fromt ønske om å avskaffe den store kapitals trykk på den lille, storborgernes trykk på småborgerne. Medlemmene av de demokratiske kongresser og komiteer, lederne av de demokratiske foreninger, redaktørene i de demokratiske aviser var representanter for denne fraksjonen.

Alle disse fraksjoner kaller seg nå etter deres nederlag republikanere eller røde, på samme måte som de republikanske småborgere i Frankrike nå kaller seg sosialister. Der de - i Württemberg, Bayern osv. - fremdeles har anledning til å forfølge sitt formål ad konstitusjonelle veier, benytter de den til at å holde fast ved sine gamle fraser og til i praksis å vise at de ikke har forandret seg det minste. Det er for øvrig en selvfølge at dette partis navneforandring ikke forandrer noe ved dets stilling til arbeiderne, men bare beviser at det nå må gjøre front mot det med eneveldet forente borgerskap og støtte seg til proletariatet.

Det småborgerlige demokratiske parti i Tyskland er meget stort. Det omfatter ikke bare det store flertallet av byenes borgerlige innbyggere, de små industrielle forretningsmenn og håndverksmestrene; til dets tilhengere hører bøndene og landarbeiderne så lenge dette fremdeles ikke har funnet en støtte i byenes selvstendige proletariat.

Det revolusjonære arbeiderpartis forhold til det småborgerlige demokrati er dette: det går sammen med småborgerne mot den fraksjon som det har til formål å styrte; det går mot dem på alle de punkter der de vil sikre sin egen stilling.

Langt fra å ville revolusjonere hele samfunnet for den revolusjonære arbeiderklassen tilstreber de demokratiske småborgerne en endring av samfunnstilstandene der det bestående samfunn gjøres så behagelig og bekvemt som mulig. De forlanger derfor fremfor alt at statsutgiftene skal ned, at byråkratiet skal begrenses, og at skattetrykket skal legges over på godseiere og storborgere. De forlanger videre at den store kapitalens trykk på den lille kapitalen skal fjernes ved hjelp av offentlige kredittinstitusjoner og lover mot ågerrente, slik at det blir mulig for dem og bøndene og få lån hos staten på gunstige vilkår i stedet for hos kapitalistene; videre at det gjennomføres borgerlige eiendomsforhold på landet ved at føydalismen fullstendig avskaffes. For å gjennomføre alt dette behøver de en demokratisk - konstitusjonell eller republikansk - statsforfatning, en som gir dem og deres forbundsfeller, bøndene, flertallet, og en demokratisk lokalforfatning som gir dem den direkte kontrollen med lokalforvaltningens eiendom og skaffer dem en rekke funksjoner som nå utøves av byråkratene.

Kapitalens herredømme og hurtige vekst skal videre motarbeides dels gjennom å innskrenke arveretten og dels gjennom å overføre så mange oppgaver som mulig til staten. Hva arbeiderne angår, står det fremfor alt fast at de skal forbli lønnsarbeidere; de demokratiske småborgere ønsker bare at arbeiderne skal ha bedre lønn og en sikker eksistens og håper å oppnå dette gjennom at de delvis beskjeftiges av staten samt gjennom velferdstiltak. Kort sagt håper de at arbeiderne kan bestikkes med mer eller mindre skjulte allmisser at deres revolusjonære kraft kan knekkes gjennom at deres stilling gjøres midlertidig tålelig. Det småborgerlige demokratiets krav, som vi har sammenfattet her, støttes ikke av alle dets fraksjoner på en gang, og samtlige av disse kravene står for de færreste av dem som et klart og bestemt mål. Jo lenger enkelte folk eller fraksjoner av dem går, desto flere vil de akseptere av disse kravene, og de få som ser sitt eget program i ovenstående, ville tro at de dermed også har formulert det ytterste man kan forlange av revolusjonen. Disse kravene kan imidlertid på ingen måte tilfredsstille proletariatets parti. Mens de demokratiske småborgerne vil avslutte revolusjonen så rask som mulig og i høyden vil gjennomføre ovenstående krav, er det i vår interesse og vår oppgave å gjøre revolusjonen permanent, inntil alle mer eller mindre besittende klasser er fortrengt fra herredømmet, statsmakten erobret av proletariatet, og arbeidernes sammenslutning ikke bare i et enkelt land, men i alle ledende land på jorden er så langt fremskreden at konkurransen mellom arbeiderne i disse landene er opphørt, og i det minste de avgjørende produktivkrefter er samlet i proletarenes hender. Det kan for oss ikke dreie seg om en forandring av privateiendommen, men kun om dens tilintetgjørelse - ikke om en tilsløring av klassemotsetningene, men om klassenes opphevelse, ikke om en forbedring av det bestående samfunn, men om grunnlegging av et nytt. Der er ikke tvil om at det småborgerlige demokrati under revolusjonens videre utvikling et øyeblikk vil få den overveiende innflytelse i Tyskland. Spørsmålet er altså hvordan proletariatets og spesielt Forbundets stilling til det blir:

1) Så lenge de nåværende forhold vedvarer og de småborgerlige demokrater likeledes er undertrykt?

2) I den neste revolusjonære konflikt, som vil gi dem overmakten?

3) Etter denne kamp, når de har overmakten over de styrtede klasser og proletariatet?

1. For øyeblikket, da de demokratiske småborgere overalt er undertrykt, forkynner de i alminnelighet enighet og forsoning med proletariatet, de rekker det hånden og bestreber seg på at danne et stort opposisjonsparti som omfatter alle avskygginger innenfor det demokratiske parti, dvs. de bestreber seg på å trekke arbeiderne inn i en partiorganisasjon der de alminnelige sosialdemokratiske fraser er fremherskende, bak hvilke deres særlige interesser skjuler seg, og i hvilken proletariatets konkrete krav for den kjære freds skyld ikke må fremføres. Et slikt forbund ville alene være til fordel for dem og kun være til skade for proletariatet. Proletariatet ville miste hele sin selvstendige, møysommelig tilkjempete stilling og igjen synke ned til å være et vedheng til det offisielle borgerlige demokrati. Dette forbund må altså ubetinget avvises. I stedet for nok en gang å nedverdige seg til å tjene som applauderende kor for de borgerlige demokratene, må arbeiderne, og fremfor alt Forbundet, arbeide for å skape en selvstendig hemmelig og offentlig organisasjon av arbeiderpartiet ved siden av de offisielle demokrater og gjøre hver avdeling til midtpunkt og kjerne i arbeiderforeninger, der proletariatets stilling og interesser diskuteres uavhengig av borgerlig innflytelse. Hvor lite de borgerlige demokrater mener det alvorlig med en allianse der proletariatet står ved deres side med samme makt og samme rettigheter, viser f.eks. demokratene i Breslau, som i sitt organ, "Neue Oder-Zeitung", iverksetter en rasende forfølgelse av de selvstendig organiserte arbeidere, som de titulerer sosialister. I tilfelle av en kamp mot en felles motstander behøver man ikke noe eget forbund. Så snart en slik motstander direkte skal bekjempes faller begge partiers interesser sammen i øyeblikket, og på samme vis som hittil vil denne forbindelsen, som kun er beregnet å være midlertidig, også oppstå av seg selv i fremtiden. Det er en selvfølge at i de blodige konflikter som forestår, vil det på liksom i alle tidligere i hovedsak være arbeiderne som gjennom sitt mot, sin uforferdethet og oppofrelse kommer til å kjempe inntil seieren er vunnet. På samme måte som hittil vil småborgerne også i denne kamp så lenge som mulig forholde sig fryktsomme, ubesluttsomme og uvirksomme, for så å gjøre krav på seieren så snart den er vunnet, oppfordre arbeiderne til ro og til å vende tilbake til arbeidet sitt, forhindre såkalte utskeielser og utelukke proletariatet fra seierens frukter. Det ligger ikke i arbeidernes makt å forhindre de småborgerlige demokrater i dette, men det ligger i deres makt å gjøre det vanskelig for dem å bruke sin makt overfor det væpnede proletariat og diktere dem slike betingelser at de borgerlige demokraters herredømme alt i utgangspunktet vil bære spiren til undergang i seg, slik at det vil være betydelig enklere for proletariatet senere å fortrenge dem fra makten. Fremfor alt må arbeiderne under konflikten og umiddelbart etter kampen i så stor grad som mulig motsette seg de borgerlige forsøk på pasifisering og tvinge demokratene til å virkeliggjøre sine terroristiske fraser. De må arbeide for at den umiddelbare revolusjonære stemning ikke igjen blir undertrykt straks seieren er i havn. De må tvert om holde den i live så lenge som mulig. I stedet for å ta avstand fra de såkalte utskeielser, folkets hevn over forhatte individer eller offentlige bygninger, må man selv ta ledelsen over "utskeielsene" i sine hender. Under kampen og etter kampen må arbeiderne ved enhver anledning oppstille deres egne krav ved siden av de borgerlige demokraters krav. De må forlange garantier for arbeiderne, så snart de demokratiske borgere er klare til å overta regjeringsmakten. De må om nødvendig tiltvinge seg disse garantiene og i det hele tatt sørge for at de nye makthaverne forplikter seg til alle mulige innrømmelser og løfter - det sikreste middel for å kompromittere dem. De må på alle måter og i så stor grad som mulig holde seiersrusen og begeistringen over den nye tilstand, som inntreffer etter enhver seierrik gatekamp, tilbake gjennom en rolig og kaldblodig oppfatning av forholdene og ved en utilslørt mistillit til den nye regjeringen. De må ved siden av de nye offisielle regjeringer samtidig innsette sine egne revolusjonære arbeiderregjeringer, det være seg i form av lokale komiteer eller arbeiderforeninger eller -komiteer, slik at de borgerlige demokratiske regjeringer ikke bare umiddelbart mister arbeidernes støtte, men alt i utgangspunktet ser seg overvåket og truet av en myndighet som støttes av hele arbeiderklassen. Kort sagt: fra seierens første øyeblikk må arbeidernes mistillit ikke lenger rette seg mot det overvunne reaksjonære parti, men mot dem som hittil har vært deres allierte, mot det parti som vil utnytte den felles seieren for seg alene.

2. For at de energisk og truende skal kunne konfrontere dette parti, hvis forræderi mot arbeiderne vil begynne med seierens første time, må arbeiderne være bevæpnet og organisert. Hele proletariatet må straks bevæpnes med musketter, rifler, kanoner og ammunisjon, og man må motsette seg at den gamle borgervæpningen, som var rettet mot arbeiderne, blir gjenopprettet. Der man ikke kan hindre at borgervæpningen gjenopprettes, må arbeiderne forsøke å organisere seg som selvstendig proletarisk garde, med selvvalgte ledere og sin egen selvvalgte generalstab; de må forsøke å unndra seg statsmaktens kommando, og i stedet opptre lydig mot arbeidernes egne revolusjonære lokalråd. Der arbeiderne er beskjeftiget for statens regning, må de bevæpne seg og organisere seg i egne korps med ledere som de selv velger, eller som del av den proletariske garden. Våpen og ammunisjon må man ikke under noe påskudd gi fra seg, hvert eneste forsøk på avvæpning må avvises, om nødvendig med makt. Tilintetgjørelsen av de borgerlige demokraters innflytelse over arbeiderne, øyeblikkelig, selvstendig og væpnet organisering av arbeiderne og gjennomtvinging av betingelser som er så tunge og kompromitterende som mulig for det borgerlige demokratis foreløpig unngåelige herredømme - det er de hovedpunkter som proletariatet og dermed Forbundet må ha klart i sikte under og etter den forestående reisning.

3. Så snart de nye regjeringene har etablert seg vil kampen mot arbeiderne begynne. Dersom arbeiderne skal kunne møte det demokratiske småborgerskapet med makt, er det avgjørende at de er selvstendig organisert og sentralisert i foreninger. Så raskt som overhodet mulig etter at de nåværende regjeringer er styrtet vil Sentralkomiteen begi seg til Tyskland, straks innkalle en kongress og stille denne de nødvendige forslag om å sentralisere arbeiderforeningene under en ledelse som skal ha sete i bevegelsens sentrum. Rask organisering av i det minste distriktsvise forbindelser mellom arbeiderforeningene er et av de viktigste punkter for å styrke og utvikle arbeiderpartiet; det umiddelbare resultat av de bestående regjeringers fall vil være valg av en nasjonalforsamling. Her må proletariatet sørge for: 1) at ingen gruppe av arbeidere under noe påskudd utelukkes gjennom sjikane fra de lokale myndigheters eller regjeringskommissærers side; 2) at det over alt ved siden av de borgerlige demokratiske kandidater stilles arbeiderkandidater som så vidt mulig må være medlemmer av Forbundet, og for hvis valg det må propaganderes med alle mulige midler. Selv der hvor det slett ikke er utsikt til å få dem valgt, må arbeiderne stille egne kandidater for å bevare sin selvstendighet, telle sine krefter og bringe sin revolusjonære holdning og partiets standpunkt frem for offentligheten. De må her ikke la seg bestikke av demokratenes talemåter, som f. eks. at man på den måten splitter det demokratiske parti og gir reaksjonen seiersmulighet. Alle disse fraser betyr når det kommer til stykket ikke annet enn at proletariatet blir lurt. De fremskritt som det proletariske parti vil gjøre ved en slik selvstendig opptreden, er langt viktigere enn den skade som noen reaksjonæres nærvær i nasjonalforsamlingen kan volde. Hvis demokratiet fra første stund opptrer energisk og terroristisk mot reaksjonen, så er den reaksjonære innflytelse ved valgene allerede på forhånd tilintetgjort.

Det første punkt der de borgerlige demokrater kommer i konflikt med arbeiderne, vil være oppløsningen av føydalismen; på samme måte som i den første franske revolusjon vil småborgerne gi bøndene adelens jord som fri eiendom, dvs. la landproletariatet bestå og danne en småborgerlig bondeklasse, som gjennomgår den samme syklus av forarming og gjeld som de franske bønder fremdeles er midt i. Arbeiderne må motarbeide denne planen i landproletariatets og i sin egen interesse. De må kreve at adelens konfiskerte jord forblir statseiendom og omdannes til arbeiderkolonier som landarbeiderne driver i fellesskap og med alle stordriftens fordeler. På det viset får felleseiets prinsipp umiddelbart et fast grunnlag midt i de ustabile borgerlige eiendomsforhold. Liksom demokratene slutter seg sammen med bøndene, må arbeiderne forene seg med landproletariatet.

Demokratene vil enten arbeide direkte for en forbundsrepublikk, eller de vil i det minste, dersom de ikke kan komme utenom den ene og udelelige republikk, forsøke å lamme sentralregjeringen ved å gi kommunene og provinsene størst mulig selvstendighet og uavhengighet. Stilt overfor denne plan må arbeiderne ikke bare ta stilling for den ene og udelelige tyske republikk, men også arbeide for at makten innenfor denne i så stor grad som mulig sentraliseres i statsmaktens hender. De må ikke la seg forvirre av demokratenes tomme prat om kommunenes frihet, selvstyre osv. I et land som Tyskland, der det fremdeles finnes så mange middelalderske rester som må bort, der det er så mye lokal og provinsiell egenrådighet som skal brytes, må man under ingen omstendigheter tåle at hver landsby, hver by, hver provins legger en ny hindring i veien for den revolusjonære virksomhet som helt effektivt bare kan utgå fra et sentrum. Den nåværende tilstand, der tyskerne må kjempe for ett og samme fremskritt i hver by og i hver provins for seg, kan ikke aksepteres. Minst av alt kan man tillate at et lokalt "selvstyre" bevarer en eiendomsform som er mer tilbakeliggende enn den moderne privateiendommen, og som over alt og med nødvendighet transformeres til privateiendom; nemlig kommunal eiendom og de derav følgende stridigheter mellom fattige og rike kommuner. Heller ikke kan det lokale "selvstyret" tillates å videreføre, ved siden av statens lover, kommunale lover og bestemmelser som er rettet mot arbeiderne. På samme måte som i Frankrike i 1793, er det i dag det virkelig revolusjonære partis oppgave å gjennomføre den strengeste sentralisering i Tyskland.

Vi har sett hvordan det neste oppsvinget i bevegelsen vil bringe demokratene til makten, og hvordan de vil bli nødt til å foreslå mer eller mindre sosialistiske tiltak. Man vil spørre om hvilke forholdsregler arbeiderne skal foreslå som tilsvar? Arbeiderne kan naturligvis i begynnelsen av bevegelsen ikke foreslå direkte kommunistiske foranstaltninger. De kan imidlertid:

1. Tvinge demokratene til å gripe inn i den nåværende samfunnsorden på så mange punkter som mulig, slik at dens regelmessige gang forstyrres og de småborgerlige demokratene kompromitterer seg, samt samle så mange produktivkrefter, transportmidler, fabrikker, jernbaner osv. som mulig på statens hender.

2. De må sette demokratenes forslag - for demokratene vil sikkert ikke opptre revolusjonært, men utelukkende reformerende - på spissen og forvandle dem til direkte angrep på privateiendommen. Hvis småborgerne f.eks. foreslår å kjøpe jernbanene og fabrikkene, så må arbeiderne kreve at disse simpelthen og uten erstatning konfiskeres av staten som eiendom som har tilhørt reaksjonære. Hvis demokratene foreslår proporsjonelle skatter, krever arbeiderne progressive; hvis demokratene selv foreslår en moderat progressiv skatt, krever arbeiderne en skatt med satser som øker så raskt at storkapitalen går til grunne; hvis demokratene krever regulering av statsgjelden, krever arbeiderne statsbankerott. Arbeidernes krav må således over alt rette seg etter demokratenes innrømmelser og foranstaltninger.

Hvis de tyske arbeidere ikke kan komme til makten og gjennomføre sine klasseinteresser uten å gjennomgå en mer eller mindre langvarig revolusjonær prosess, så kan de iallfall denne gangen være sikre på at første akt av dette forestående revolusjonære drama kommer til å være sammenfallende med deres egen klasses direkte seier i Frankrike og i stor grad fremskyndes av denne. Men de må selv bidra mest til sin endelige seier gjennom å klargjøre sine egne klasseinteresser, gjennom så snart som mulig å innta sin egen selvstendige posisjon og gjennom å ikke la seg forvirre av de demokratiske småborgeres hykleriske fraser til å tvile på, ikke en gang for et øyeblikk, nødvendigheten av et uavhengig proletarisk parti. Deres kamprop må være: permanent revolusjon.


04 / 09 / 2007
fastylegar@marxists.org