Die Rote Fahne nr. 18, 3. desember 1918. Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter Politiske skrifter. Et udvalg, s. 263-267. Tiderne Skifter, København 1976.
Forrige torsdag holdt soldatrådene et møte i Riksdagsbygningen. Det gikk stormfullt for seg. En kontrarevolusjonær klikk som hadde konstituert seg dagen før, samlet rundt premierløytnant Walz (løytnant Walz har selv innrømmet at han deltok i forberedelsene til revolusjonen for å kunne informere overkommandoen), opptrådte sluttet og velregissert og forsøkte gjennom bruk av effektive avstemningsmetoder å kvele revolusjonen. Det har ikke lykkes dem. Etter lange, støyende scener ble møtet hevet etter et nesten enstemmig kompromissforslag - kan hende det eneste som var kompromitterende ved hele møtet.
For intet er mer naturlig enn at politisk opphisselse og engasjement kommer til uttrykk i høylydte former. Selv om ildrøde hoder ikke er det høyeste produkt av et folks politiske oppdragelse, er de likevel mer verd enn "de gamle og erfarne partikameraters" halvt senkede øyelokk når de ut på ettermiddagen på lønningsdagen sovner salig inn, mens partisekretærens beretning leses opp.
Vi har derfor ikke sagt noe mot massenes opphisselse og ville patos, heller ikke den gang, på arbeider- og soldatrådenes første plenumsmøte i Cirkus Busch, da all opphisselsen vendte seg mot oss, da soldatene rettet geværene mot kamerat Liebknecht. Vi bekjmepet dem som med lurvet demagogi ledet massenes himmelstormende vilje inn i falske baner; vi forsøkte og forsøker å gi massene en klar forståelse av sin situasjon og sitt mål, samtidig som vi vil la dem beholde all sin begeistring og hele sin fremstormende energi med henblikk på de mektige oppgaver som de skal løse. Vi tror på at store ting bare kan fullføres med begeistring.
Men Vorwärts hadde et annet syn. Det sitter en eller anden liten redaktør et eller annet sted i en skrivebordsstol i Vorwärts' redaksjon og spør med en Biedermanns tonefall, som er så typisk for alle hestehandlere: "Hånden på hjertet! Tror dere at et møte som det i går, er kompetent og i stand til å ha det avgjørende ord om vårt folks skjebne?"
Etter at møtet med dette retoriske spørsmål har fåt sin dom, unnlater Vorwärts ikke å minne om sin gamle jordmormedisin. Det er for det første: ro og orden. Og etter at alle gode gaver fra denne velsignede himmeldatter har fått sin velfortjente ros, kommer den neste resepten: politisk og parlamentarisk skolering.
Vi har allerede for mange ganger skildret den politiske og parlamentariske skolerings herlige frukter når det gjelder arbeiderklassen til at vi igjen i dag skal komme med gjentagelser; en kan bare se på de "revolusjonære" landevinninger denne sosialistiske regjering har gjort på tre uker, en kan se på hva herr Ebert, den "politisk og parlamentarisk skolerte" Ebert har utrettet i sin handel med Wilson. Så får en snart nok av "politisk og parlamentarisk skolering".
Men Vorwärts har ikke fått nok. Dette ene soldatrådsmøte i Berlin som ikke tiltaler bladets "politisk og parlamentarisk skolerte" smak gir anledning til generaliseringer og til følgende konklusjon: "Når man har opplevd begivenheter som dem i går, så forstår man til fulle hva det er for et nederdrektig folkebedrag den av tåper så lovpriste russiske sovjetregjering er. Våre arbeidere og soldater - det kan vel sies rett ut uten noen nasjonalistisk form for hovmod - rager himmelhøyt over de russiske når det dreier seg om allmenndannelse og politisk skolering. Når rådssystemet slår feil hos oss, så er det det beste bevis for at dette system er umulig å gjennomføre selv hos det mest dannede og intelligente folk, fordi det er en indre umulighet". Dermed har man altså "uten noen nasjonalistisk form for hovmod" slått to ting fast:
for det første at de tyske arbeidere og soldater rager himmelhøyt over de russiske når det dreier sig om allmenndannelse og politisk skolering;
dessuten at hele systemet ikke lar seg gjennomføre, at det lider av en indre umulighet fordi ikke en gang det mest dannede og intelligente folks dannelse og intelligens er nok, og alt dette fører så frem til en tredje konstatering: "Bare den konstituerende nasjonalforsamling kan redde oss ut av dette kaoset".
Der er tross alt noe riktig i dette. Det tyske folk har i snitt gått lenger på skolen, har lært å skrive bedre og er bedre til hoderegning enn det russiske. Det har dessuten - som en del av grunnlaget for den "politiske og parlamentariske skolering" - også hatt gleden av mer religionsundervisning og patriotisk historieundervisning enn det russiske og har deretter gått i lære i den "politiske-parlamentariske skolerings" høyskole hos det tyske sosialdemokrati. Denne lærermester gav beskjed om at man skulle kalle den mest skammelige røverkrig i verden for en forsvarskrig mod et "skjendig overfall"; man skulle kalle kapitalistenes truede pengebinger for "hus og gård", den rovgriske erobring av Belgia og Nord-Frankrike for "vår rettferdige sak" og mord på proletariske brødre i Finnland, i Ukraina, i Livland, i Estland og på Krim for en kamp for "ro og orden".
Hele meningen med denne revolusjonen er massenes ville protest mot disse resultater av den "parlamentariske og politiske skolering", mot både skolen og læremesteren, men straks er Vorwärts på pletten for igjen å ta dem i skole med den "konstituerende nasjonalforsamling".
Ja, der kommer de igjen alle sammen, de "politisk og parlamentarisk skolerte" herrer, Westarp'ene, og Erzberger'ne, Stresemann'ene og Gröber'ne, Payer'ne og Haussmann'ene, samtlige arvtagere til den kunst som borgerskapet gennem århundrer har lært seg - å bedra folket. Og sammen med dem kommer Scheidemann og Ebert, David og Lensch; de studerte jo hvordan de harket og spyttet. Alle vil de kommer tilbake og fortsette med å bedra folket, slik de har gjort gjennom fire krigsår med grusom virtuositet, og som endte på Frankrikes blodige slagmarker og med de tyske arbeidernes og soldatetenes første masseaksjon.
Med det kuppet som Vorwärts her har levert, stiller avisen seg verdig ved siden av herr Friedrich Ebert: Mens denne har forsøkt å ta livet av revolusjonen fysisk gjennom sult, hånd i hånd med herr Wilson, så søker Vorwärts å snikmyrde den åndelig, ved at de igjen løfter den skoletavlen opp foran massene som borgerskapet og enhver herskende klasse i årtusener har holdt opp for de undertrykte, og på hvilken det står skrevet: "Dere er ikke modne; dere kan ikke bli det; en "indre umulighet"; dere må ha ledere; vi er lederne".
De har nå lykkelig utviklet seg til de reaksjonæres statsfilosofer til alle tider og i alle land, og dette skuespillet blir ikke mer tiltalende ved at selvsamme Vorwärts ikke mer enn tolv timer etter at det i en lederartikkel "filosofisk" har erklært massenes åndelige husmannsstatus for å være en evig tilstand, i en demagogisk krangel med et medlem av eksekutivrådet appellerer til skamfølelse, ære og samvittighet fordi vedkommende har snakket om at "massene ikke var modne ennå", hvoretter Vorwärts en dag senere gir det samme soldatråd attest for modenhet fordi rådet har tatt en beslutning som passer med Vorwärts oppfatning. Vorwärts' skamløshet blir ikke bedre av dette hykleriet.
Ikke noe proletariat i verden, heller ikke det tyske, kan fra den ene dag til den andre på et øyeblikk fjerne sporene av en tusenårig undertrykkelse, sporene etter de lenker som d'herrer Scheidemann og konsorter legger på dem. Verken politisk eller åndelig når proletariatet sitt høyeste nivå på revolusjonens første dag. Først revolusjonens kamper vil løfte proletariatet opp i full modenhet i ethver henseende.
Revolusjonens begynnelse var et tegn på at denne modningsprosess er begynt. Den vil raskt udvikle seg videre, og Vorwärts har en god målestokk for å kunne fastslå tidspunktet når full modenhet er oppnådd. Den dagen når bladets redaktører flykter fra sine plasser sammen med herrene Scheidemann, Ebert, David og konsorter til det sted hvor Hollenzollerne eller Ludendorff gjemmer seg - den dagen er full modenhet oppnådd.
Sist oppdatert 15. juli 2007
fastylegar@marxists.org