Illegal brosjyre fra Spartakusforbundet, april 1916. Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter Rosa Luxemburg: Selected political writings, New York 1971.
Jeg vet om dine gjerninger - du er verken kald eller varm. Om du bare var kald eller varm! 16 Men du er lunken, ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn. Johannes' åpenbaring, 3. kap., vers 15-16
Kamerater! Samtlige av dere er klar over splittelsen i kjernen av opposisjonen i partiet. Mange av dere som ikke samtykker i det offisielle partiets nåværende tilstand eller dets politikk for å operere gjennom de offisielle kanaler vil i første omgang være svært skuffet over denne splittelsen. "Krangling nå igjen!" vil mange utbryte med sterkt mishag i stemmen. Er det da ikke nødvendig at i det minste dem som utgjør fronten mot det parlamentariske flertallet står sammen og handler som en enhet? Svekker det ikke opposisjonen og gir vann på møllen til majoritetspolitikken når dem som har samme mål - dvs. å få partiet tilbake til den prinsipielle, proletariske klassepolitikkens vei - kjegler og er uenige seg i mellom?
Jovisst, kamerater! Dersom det bare er snakk om persondiskusjoner, om uvesentlige saker, om en slags smålig diskusjonslyst, om en overseelse eller om at noen enkeltpersoner har "snakket utenom tur", så måtte enhver seriøs person ha kalt det en skandale, ja, en forbrytelse, hvis slike smålige hensyn førte til en splittelse innenfor opposisjonen.
Men dette er ikke tilfellet, kamerater! Det som har forårsaket splittelsen, er grunnleggende politiske spørsmål, selve forståelsen av hvordan og med hvilke midler vi kan få partiet ut av den desperate situasjon det i dag står oppe i, og inn i mer egnede former.
La oss se på hva det står om! Den 4. august 1914 brøt det offisielle tyske sosialdemokrati, og med det Internasjonalen, sammen. Alt som vi gjennom de foregående femti år hadde prediket til folket, alt som vi hadde erklært var våre hellige prinsipper, alt som vi utallige ganger hadde proklamert i taler, i brosjyrer, i avisartikler, i pamfletter - på en gang viste alt sammen seg å være tomt prat. Plutselig, som gjennom svart magi, hadde den proletariske internasjonalistiske klassekampens parti blitt et nasjonalistisk og liberalt parti. Vår organisatoriske styrke, som vi var så stolte av, har vist seg å være fullstendig impotent, og der vi en gang var respekterte og fryktede dødsfiender av borgerskapet, er vi nå ubesluttsomme og med rette foraktede redskaper for vår dødsfiende, det imperialistiske borgerskapet. I andre land har sosialismen sunket mer eller mindre like dypt, og det stolte gamle ropet, "Proletarer i alle land, foren dere!" has på slagmarkene blitt omgjort til kommandoen, "Proletarer i alle land, skjær strupene over på hverandre!"
Aldri tidligere i verdenshistorien har et politisk parti så til de grader spilt fallitt, aldri tidligere har et så opphøyd ideal blitt så til skjendselsløst forrådt og trukket ned i sølen!
Tusener på tusener av proletarer skulle kunne gråte blodige tårer i skam og sinne fordi alt det som var dem så kjært og hellig nå har blitt gjenstand for hån og forakt over hele verden. Tusener på tusener har et brennende ønske om å utslette dette skammens merke og rense partiet fra denne skammen, slik at de igjen kan kalle seg sosialdemokrater og gå med løftet hode og uten skamfølelse.
Men enhver kamerat må huske på én ting: bare en fast, klar og hensynsløs politikk kan få oss ut av uføret. Halvveisheter, nøling og vakling nytter ikke. Nå må hver enkelt av oss si til seg selv: enten - eller. Enten er vi nasjonal-liberale sauer i sosialismens løvefeller, og i så tilfelle får vi la være og spille opposisjonelle. Eller så er vi proletariske internasjonale kjempere i begrepets fulle betydning, og i så tilfelle må vi komme i gang med opposisjonsarbeidet, og klassekampens og internasjonalismens fane må heves høyt og for enhver pris. Partifeller, se på den såkalte opposisjonen som hittil har vært representert av Ledebour, Haase og vennene deres. Etter at de ved fire anledninger lydig har akseptert å stemme for krigsbevilgningene i Riksdagen, og dermed har sin del av skylden for at sosialismen har blitt forrådt, tok de endelig mot til seg og stemte mot bevilgningene i plenumsesjonen den 21. desember 1915. Endelig! sa arbeiderne. Endelig en avvisning av den nasjonalistiske humbugen i full offentlighet. Endelig er det iallfall tyve menn i parlamentet som taler sosialismens sak! Imidlertid var gleden kortvarig, og bare dem som betrakter hendelsene rent overfladisk, uten å undersøke saken mer inngående, kunne virkelig glede seg over denne "modige handling". For den begrunnelsen Geyer og hans kamerater i Riksdagen gav for å nekte bevilgningene, ødela alt det gode de oppnådde med sine nei-stemmer. Hvorfor stemte de nemlig mot krigsbevilgninger denne gangen? Jo, fordi "våre grenser er trygge". Hva disse ærede personer håpet å oppnå med disse ordene, og hvem de var rettet til, får bli deres egen sak. For en som betrakter det hele utenfra, og som ikke kjenner bakrommenes store diplomati, som kan hende kunne ha gitt svaret, er saken enkel: de tyve stemte mot bevilgningene fordi de tyske grensene ikke var truet. Altså: ikke fordi vi er prinsipielle motstandere av militarisme og krigen, ikke fordi denne krigen er en imperialistisk forbrytelse mot alle mennesker, men fordi Hindenburg, Mackensen og Kluck allerede har utryddet nok russere, franskmenn og belgiere og har fått et trygt fotfeste i landene deres - dette er grunnen til at en tysk sosialdemokrat kan ta seg råd til å stemme mot krigsutgiftene! Gjennom denne innrømmelsen har imidlertid Geyer og hans kamerater mer eller mindre stilt seg på linje med flertallspolitikken. Det betyr at de støtter den skjære humbug som får denne krigen til å ha vært en ren forsvarskrig rettet mot å forsvare våre grenser. Det som skiller Geyer og kumpaner fra flertallet, er dermed ikke at de har et prinsipielt annerledes syn på krigen, men utelukkende at de vurderer den militære situasjonen forskjellig. Ifølge Scheidemann, David og Heine er de tyske grensene fremdeles ikke sikret; ifølge Haase, Ledebour og Geyer er de det. Ethvert intelligent menneske må imidlertid, dersom man konkret vurderer den militære situasjonen, innrømme at Scheidemann-David-Heine-gruppens standpunkt er mer konsekvent enn Ledebours og Haases. For hvem vil garantere at krigslykken vil fortsette å smile til den tyske militarismen? Hvilken intelligent general kan tenkes å ville sverge på at ikke situasjonen kan endres, at for eksempel russerne ikke kan finne på å marsjere inn i Øst-Prøyssen igjen? Og skulle det skje, hva da? Da blir Ledebour-Geyer-Gaase-gruppen, som en konsekvens av sin egen forklaring, nok en gang stemme for krigsbevilgningene i Riksdagen! Dette dreier seg ikke om prinsipiell taktikk, men om en spekulativ politikk som tjener som haleheng til den situasjon som hele tiden råder på krigsskueplassen, den berømte fra-sak-til-sak-politikken, den gamle opportunistiske vinglingen som partiet utførte med så strålende resultater den 4. august 1914.
Likevel har saken en annen, alvorlig side. Dersom de tyske sosialdemokratene nå, ifølge Ledebour-Haases tankegang, igjen kan stemme mot krigsbevilgningene fordi Tysklands grenser er sikret, hva er da situasjonen for de franske, belgiske, russiske og serbiske kamerater i hvis land fienden står? Den simpleste arbeider kan umiddelbart forstå at det prinsippet som skjuler seg i forklaringen deres, gir kameratene i de andre landene den beste foranledning i verden til å rettferdiggjøre sin egen nasjonalistiske politikk. Ja, noen franske kamerater har alt overtatt det fra det nasjonalistiske flertallet som den beste støtte for sitt eget syn. Så nok en gang opplever vi at Internasjonalen er splittet, og at sosialistene i de ulike land ikke følger en felles politikk mot krigen og de herskende klasser, men i stedet kjemper mot hverandre, nøyaktig som imperialismens overkommando har befalt. Vi er altså tilbake til grunnlaget for den flertallspolitikken som har ødelagt partiet og Internasjonalen.
Og nå spør vi, kamerater: dersom man betrakter begivenhetene seriøst og kritisk, var stemmegivningen til Ledebour, Haase og kumpaner den 21. desember et skritt i riktig retning? Var det den forløsende handling som vi alle ventet på med engstelige hjerter, den handling som massene tørstet etter? Nei og atter nei! Stemmegivningen, gitt forklaringen, var et skritt frem og et skritt tilbake; det var nok en vakker illusjon om at ting var i ferd med å snu, men skuffelsen som fulgte var desto bitrere.
Og desillusjonen fulgte like i hælene på illusjonen. Det er selvsagt at stemmegivningen mot krigsbevilgningene, selv om den ikke hadde blitt gjort fullstendig verdiløs av den patetiske begrunnelsen, ikke var det eneste opposisjonen stod for. Nei-stemmene kunne slik sett ha vært det første skritt i en ny retning, et første signal som ville bli fulgt opp over hele linjen av en fast og konsekvent klassekamppolitikk. Men hva er det vi i stedet har vært vitner til? Ledebour, Haase and kumpaner har i tiden som har gått, hvilt på sine laurbær - de fører en skyggetilværelse.
La oss bare ta et par eksempler. I den store "Baralong-affæren" oppførte den sosialdemokratiske gruppen i Riksdagen seg så skammelig, som et resultat av Noskes tale og hans skrik etter blod og hevn over engelskmennene, at selv respektable borgerlige liberale - dersom slike fremdeles hadde eksistert på tysk jord - ville ha gremmet seg. Etter 4. august, etter alt som deretter fulgte, virket det som om partiet vårt var sunket så dypt som det bare var mulig. Men sosialimperialistene, som alltid like åpne for å "endre synspunkt", fortsatte å overraske oss. Det politiske og moralske forfallet deres ser ikke ut til å kunne måles med konvensjonelle metoder. Da de appellerte til folks verste dyriske instinkter i "Baralong-affæren", overgikk de til og med de konservative og satte dem i forlegenhet. Og hva gjorde opposisjonsmannen, kamerat Ledebour, etter denne uhørte hendelsen? I stedet for å slå løs på den og avsverge seg enhver forbindelse med Noske og hans like, slutter Ledebour seg til hylekoret og aksepterer i prinsippet Noske og kumpaners gjengjeldelsespolitikk. Det lengste han kunne gå var å appellere til moderasjon når det gjaldt den praktiske gjennomføringen av dette dyriske prinsippet.
Ifølge den stenograferte rapporten, var dette Ledebours utrolige uttalelse i debatten den 15. januar: "Mine herrer, min vurdering av Baralong-saken, av den ugjerning som er begått av engelske sjøfolk mot tapre tyske sjømenn, er i overensstemmelse med alle de foregående taleres. Jeg vil ikke på noe vis legge noe til deres uttalelser."
Og disse "foregående talere" var: Noske fra sosialimperalistene, Spahn fra sentrumspartiet, de radikales Fischbeck, de konservatives Knutenoertel! Ledebours vurdering av affæren var "i overensstemmelse" med deres.
Dette er igjen en prinsipiell støtte til de sosialistiske forrædernes majoritetspolitikk, og representerer nok et tilbaketog til borgfred og enighet med de borgerlige partiene - og dette tre uker etter at klassekampens fane tilsynelatende var blitt hevet.
La oss se på et annet eksempel. Gjennom systemet med "spørretimer" i Riksdagen har medlemmene fått et verdifullt våpen i sine hender, et som gir dem muligheten til å yte konstant motstand mot regjeringen og det borgerlige flertallet i denne ynkelige forsamling av ja-menn og lydige mamelukker for militærdiktaturet, muligheten til å utfordre den imperialistiske falanksen, til å kontinuerlig oppildne folkemassene. I hendene på tyve resolutte folkevalgte kunne dette systemet være en sann oksepisk som ubønnhørlig kunne danse på ryggen til den imperialistiske flokken. Men hva er det som i stedet skjer? Ledebour, Haase og kameratene har ikke en gang tenkt tanken om å gjøre bruk av dette viktige kampmiddelet. Ikke én eneste gang har de brukt det. De overlater gladelig til Karl Liebknecht å føre den ensomme kampen mot alle i den glefsende flokken som omgir ham. For sin egen del er de tilsynelatende redd for å stikke hodet frem; de våger ganske enkelt ikke å gå mot strømmen og frigjøre seg fra partiflertallets åk.
Og det slutter ikke der! Da det imperialistiske flertallet i Riksdagen, inkludert den sosialdemokratiske majoriteten, forsøkte å ødelegge "spørretime"-systemet gjennom å underlegge det riksdagspresidentens sensur, løftet ikke Ledebour, Haase & Co. en finger. Disse angivelige opposisjonslederne støttet et kraftig slag mot de folkevalgtes demokratiske rettigheter, mot et viktig middel for å oppildne massene. De var medskyldige i dette nye sviket fra majoritetens side.
Og hva skjedde den 17. januar, da Riksdagen diskuterte militære spørsmål, og det forelå en glimrende anledning til nådeløst å kritisere alle diktaturets handlinger og krigens bestialitet, til å skissere den helhetlige situasjonen og ta opp den verdensomfattende krisens hovedproblemer? Igjen sviktet Ledebour, Haase og kumpaner fullstendig. Bare fire uker at de tilsynelatende hadde kommet med sin kamperklæring og skiftet side, fulgte en miserabel fiasko. En smålig, småpratende diskusjon om uviktige bagateller - slik det var vanlig i den daglige parlamentariske tredemøllen i fredstid - var alt disse opposisjonslederne kunne komme opp med når det gjaldt det militære spørsmålet.
Dette, kamerater, er såkalt opposisjonspolitikk, slik den forstås av Ledebour, Haase og vennene deres. Ikke et spor av konsistens, av energi, av handlekraft, av prinsippfasthet; bare ubestemthet, svakhet og illusjoner. Men nå har vi virkelig fått nok av ubestemthet, svakhet og illusjoner, og vi vet hvor de leder.
Ingen vil trekke i tvil Ledebours, Haases eller Adolf Hoffmanns gode hensikter. Men veien til Helvetet er brolagt med gode hensikter. Det vi nå trenger er den styrke, konsistens og iver som våre fiender, de herskende klasser, oppviser når de undertrykker oss og tvinger oss inn under imperialismens blodige åk. Virkelige menn, uforferdede og harde kjemper, er det vi trenger, ikke vinglete politikere, ikke sveklinger, ikke forsiktige krek.
Og at ikke den såkalte opposisjonen oppfyller disse kravene, kommer best til uttrykk i den brosjyren som kameratene Ledebour og Adolf Hoffmann nylig har gitt ut.
Denne brosjyren kritiserer skarpt og negativt de teser som et antall kamerater frå ulike deler av Tyskland har hatt som rettesnor for sine synspunkter og for sine oppgaver i den nåværende historiske situasjon. Vi gjengir disse tesene i sin helhet i slutten av denne brosjyren, slik at enhver kamerat selv kan gjøre seg opp en oppfatning av dem. Disse tesene er intet annet enn en åpen, ærlig og utilslørt utmeisling av de fakta og hendelser som verdenskrigen har ført til i arbeiderbevegelsen, og videre er de en konsekvent og resolutt tillempning av våre gamle partiprinsipper på den nåværende situasjonen og på de oppgaver som vi alle står ovenfor dersom vi en gang for alle vil gjøre alvor av den internasjonale sosialismen.
Og nå benytter Ledebour og Hoffmann sitt absolutte veto mot nettopp denne tendensen! Ifølge dem er det upassende å gjøre den sosialistiske Internasjonalen til beslutningsmyndighet for hele arbeiderbevegelsen; det er upassende å begrense de nasjonale avdelingenes fri beslutningsrett hva krigen angår; det er upassende og umulig å sette Internasjonalen høyere enn det tyske og andre partier. Internasjonalen skal forbli en løs, føderativ sammenslutning av nasjonale arbeiderpartier som skal stå helt fritt hva taktikk angår, både i krig og i fred, nøyaktig slik det var før krigsutbruddet.
Kamerater! Her er vi ved sakens kjerne; her ligger spørsmålet om arbeiderbevegelsens eksistens skjult. Vårt parti kom til kort den 4. august, på samme måte som partiene i andre land gjorde det, nettopp fordi Internasjonalen viste seg å være en tom frase, nettopp fordi de internasjonale kongressene viste seg å være tomme, maktesløse ord. Dersom vi skal få slutt på denne lite ærerike situasjonen, dersom vi for all fremtid skal sikre at bankerotten fra den 4. august 1914 ikke blir gjentatt, så finnes det bare en vei åpen for oss: vi må gjøre proletariatets internasjonale solidaritet til en virkelig, alvorlig og hellig leveregel i stedet for en vakker frase, vi må gjøre den sosialistiske Internasjonalen til en reell maktfaktor i stedet for en tom fasade, vi må bygge den ut til en fast klippe mot den kapitalistiske imperialismens stormende bølger. Dersom vi skal arbeide oss opp fra den skammens avgrunn som vi er styrtet ned i, så må vi lære opp hver eneste tysk, fransk og andre klassebevisste proletarer til å tro at:<(p>
Arbeidernes verdensforbrødring er for meg det mest dyrebare og helligste i hele verden; den er min ledestjerne, mitt ideal, mitt fedreland. Jeg ofrer heller livet enn å svikte dette idealet!
Og nå vil ikke kameratene Ledebour og Hoffmann vite av alt dette. De vil rett og slett gjenskape den gamle elendigheten etter krigen: hvert enkelt nasjonale parti skal som tidligere stå fritt til å gjøre som de vil med Internasjonalens beslutninger, vi skal igjen få oppleve praktfulle kongresser annethvert år, vakre taler, fyrverkerier av begeistring, gjallende manifester og modige resolusjoner. Men når det kommer til handling, skal Internasjonalen igjen stå avmektig tilbake og tvinges på vikende front av den løgnaktige frasen om "forsvar av fedrelandet", lik et nattens spøkelse som må vike for den blodige virkeligheten! Ledebour og hans kumpaner har altså ikke lært noe av denne fryktelige krigen! Men, kamerater, det finnes ikke noe verre dom over en politiker, over en stridsmann, enn at han ikke evner å lære noe i historienes harde skole. Ingen som må fatte beslutninger i den verdenshistoriske kampens hete og trengsel, er feilfri. Men å ikke innse feil som gjort, å ikke kunne lære av dem, å gang etter gang komme ut av skammen uberørt - det grenser til kriminalitet. Kamerater, om ikke en gang dette havet av blod som vi vasser i, om ikke en gang Internasjonalens forferdelige moralske forfall kan lede oss til en bedre forståelse, til en bedre vei, så kan vi like godt la dem begrave oss. La oss i så fall slutte med de internasjonalistiske frasene, med de gamle løgnene, med bedrageriet mot de folkemassene som med all rett kommer til å spotte oss dersom vi etter denne krigen, som gamle uforbederlige frasemakere, fortsetter å propagandere for folkeforbrødringens tanke uten noen gang å ville gjøre alvor av saken!
Igjen, kamerater, er det et spørsmål om enten - eller! Enten forråder vi Internasjonalen åpent og uten skam, slik Heine, David, Scheidemann og kumpaner har gjort; eller så tar vi Internasjonalen på dødelig alvor og forsøker å gjøre den til et fast feste, en bolverk, for det internasjonale sosialistiske proletariatet og for verdensfreden. I dag er det ikke lenger rom for en middelvei, for vakling og ubesluttsomhet.
Og av denne grunn vil det være umulig for virkelige opposisjonelle å gjøre felles sak med folk som deler kameratene Ledebour og Hoffmanns standpunkter.
Kamerater! Ikke la dere lure av den gamle frasen om at enhet gir styrke. Nå forsøker selv Scheidemann og Ebert fra partiledelsen å hevde det. Ja, visst er det styrke i enhet, men i en enhet bestående av fast, indre overbevisning, ikke i en ytre, mekanisk sammenkopling av elementer som av indre nødvendighet graviterer bort fra hverandre. Styrken ligger ikke i antallet, men i den ånd, den klarhet, den energi som inspirerer oss. Hvor sterke trodde vi ikke at vi var, da vi brisket oss med våre fire millioner tilhengere før krigen, og likevel falt hele vår styrke sammen som et korthus ved første prøvelse. Det er viktig å lære av våre skuffede forhåpninger og ikke henfalle til gamle feil! Hvis vi ønsker å skape en energisk front mot den hovedkursen som partiledelsen har lagt seg på, mot partiets riksdagsflertall, er det nødvendig med en klar, konsistent og energisk politikk. Da kan vi ikke se verken til høyre eller til venstre, men må samle oss under en synlig fane, slik som de teser som Ledebour og vennene hans nettopp har avvist. Bort med all ubesluttsomhet og vakling! Hold målet klart i sikte og gjenoppta klassekampen over hele linjen, i Internasjonalens ånd! Dette er oppgaven vår. Det er på dette grunnlaget vi vil samles. Alle som seriøst og ærlig ønsker sosialismens gjenoppstandelse, vil slutte opp om oss, om ikke i dag, så i morgen.
Samle dere overalt, kamerater, rundt de teser som viser oss den veien vi må gå, og bruk all deres kraft på å sette tankene om i handling! Proletariatets forblødde, kuede masser i hele landet, i alle land, lengter etter en besluttsom, proletarisk politikk, det eneste som kan befri dem fra det helvetet som den nåværende situasjonen utgjør. Det er vår oppgave og vår plikt å gjennom hensynsløs klassekamp over hele linjen føre dem nærmere denne befrielsens time!
Derfor, lenge leve klassekampen! Lenge leve Internasjonalen!
***
Et stort antall kamerater fra alle deler av Tyskland har sluttet seg til de følgende teser, som utgjør en tillempning av Erfurtprogrammet på dagens utfordringer for den internasjonale sosialismen.
1. Verdenskrigen har lagt i ruin resultatene av den europeiske sosialismens arbeid gjennom førti år, idet den har svekket den revolusjonære arbeiderklassen som politisk maktfaktor og ødelagt sosialismens moralske prestisje, sprengt den proletariske Internasjonalen, ledet dens seksjoner til brodermord og i de viktigste kapitalistiske landene lenket folkemassenes håp og tro til imperialismens galeier.
2. Ved å stemme for krigsbevilgninger og proklamere borgfred har de offisielle lederne for de sosialistiske partiene i Tyskland, Frankrike og England (med unntak at Independent Labour Party) styrket imperialismen og tvunget folkemassene til å utholde krigens nød og elendighet, og på den måten bidratt til at det tøylesløse imperialistiske raseri har blitt sluppet løs, til at blodbadet har blitt forlenget og dets offer blitt flere, samt blitt medansvarlige for krigen og dens følger.
3. Denne taktikken fra de offisielle partiinstansene i de krigførende land, og fremfor alt i Tyskland, som tidligere var det ledende landet innenfor Internasjonalen, er et forræderi mot den internasjonale sosialismens mest elementære prinsipper, mot arbeiderklassens vitale interesser og mot folkenes demokratiske interesser. Dermed har den sosialistiske politikken blitt dømt til kraftløshet også i de landene der partilederne har blitt sine forpliktelser tro - Russland, Serbia, Italia og, med ett unntak, Bulgaria.
4. Ettersom det offisielle sosialdemokratiet i de viktigste land har oppgitt klassekampen så lenge krigen pågår, har den gitt de herskende klasser i alle land en tidsfrist, og i løpet av denne tiden kan disse i økonomisk, politisk og moralsk forstand styrke sine posisjoner meget kraftig på proletariatets bekostning.
5. Verdenskrigen tjener verken forsvaret av fedrelandet eller noe proletariats økonomiske eller politiske interesser. Den er bare et produkt av imperialistisk rivalisering mellom de kapitalistiske klassene i ulike land om verdensherredømmet og om monopolet på å utsuge og undertrykke de områder som fremdeles ikke er underlagt kapitalen. I denne æra av ubunden imperialisme kan det ikke lenger eksistere noen nasjonale kriger. De nasjonale interesser brukes bare i bedragersk hensikt, for å få de arbeidende folkemasser til å tjene sin dødsfiende, imperialismen.
6. De imperialistiske statenes politikk og denne imperialistiske krigen kan ikke føre til frihet eller uavhengighet for noen undertrykt nasjon. De små nasjoner, hvis herskende klasser er medskyldige anheng til sine brødre i de store statene, utgjør bare sjakkbrikker i stormaktenes imperialistiske spill; de misbrukes, i likhet med sine arbeidende folkemasser, som redskaper, for så å bli ofret for de kapitalistiske interessene så snart krigen er slutt.
7. Under disse omstendighetene innebærer hvert nederlag og hver seier i den pågående verdenskrigen et nederlag for sosialismen og for demokratiet. Hvordan det enn går - med unntak av en revolusjonær inngripen fra det internasjonalistiske proletariatets side - så fører det til at militarismen styrker seg, sammen med de internasjonale motsetningene og den verdensøkonomiske rivaliseringen. Krigen øker den kapitalistiske utbyttingen og styrker reaksjonen innenfor hvert enkelt land, den svekker folkemeningens kontrollmulighet og degraderer nasjonalforsamlingene til lydige verktøy for militarismen. Den pågående krigen skapet på det viset alle forutsetninger for nye kriger.
8. Verdensfreden kan ikke sikres gjennom utopiske eller grunnleggende sett reaksjonære planer, som for eksempel internasjonale voldgiftsretter bestående av kapitalistiske diplomater, diplomatiske avtaler om "nedrustning", "frihet på alle hav", "avskaffelse av sjørøveriet", "europeiske statsforbund", "mellomeuropeiske tollallianser", "nasjonale bufferstater" og så videre. Imperialisme, militarisme og krig kan ikke avskaffes eller tøyles, så lenge de kapitalistiske klasser uimotsagt får utøve sitt klasseherredømme. Den eneste måten som man med fremgang kan gjøre motstand, og den eneste garantist for verdensfred er det internasjonale proletariatets handlekraft og revolusjonære vilje til å legge sin makt på vektskålen.
9. Imperialismen, de siste fasen og det høyeste utviklingsstadiet av kapitalens politiske verdensherredømme, er alle lands proletariats felles dødsfiende. Men imperialismen deler skjebne med de tidligere kapitalistiske fasene idet den øker sin dødsfiendes styrke i samme omfang som den selv utvikles. Den påskynder kapitalens konsentrasjon, middelklassens sammenbrudd og proletariatets vekst, den skaper økende motstand fra massenes side og leder dermed til en kraftig skjerping av klassemotsetningene. Det er mot imperialismen proletariatet må rette sin klassekamp, i krigstid som i fredstid. Kampen mot imperialismen er for det internasjonale proletariatet samtidig en kamp for å oppnå den politiske makten i staten og et endelig oppgjør mellom sosialismen og kapitalismen. Den eneste måten det internasjonale proletariatet kan virkeliggjøre det sosialistiske endemålet på, er å gjøre front mot imperialismen over hele linjen og med full kraft og offervilje gjøre parolen "kamp mot krigen!" til rettesnor for sin praktiske politikk.
10. For å kunne oppnå dette, er sosialismens hovedoppgave i dag å sammensveise proletarene i alle land til en levende, revolusjonær kraft og gjennom en sterk internasjonal organisasjon med en enhetlig oppfatning av interesser og oppgaver, med en enhetlig taktikk og en enhetlig politisk handlingskraft både i krig og i fred, gjøre proletariatet til den avgjørende politiske faktoren som den historisk er kalt til å være.
11. Den ande Internasjonale ble splittet på grunn av krigen. Den beviste sin utilstrekkelighet da den viste seg ute av stand til å skape et bolverk mot den nasjonale oppsplittelsen og ikke evnet å gjennomføre en taktikk og aksjon som kunne være felles for proletarene i alle land.
12. Med henblikk på det forræderi som de offisielle representanter for de sosialistiske partiene i de førende land har begått mot arbeiderklassens mål og interesser, med henblikk på deres overgang fra den proletariske Internasjonalens grunnvoll til den borgerlig-imperialistiske politikkens, er det livsnødvendig for sosialismen å skape en ny arbeiderinternasjonale som kan ta over ledelsen og fokuset for den revolusjonære klassekampen mot imperialismen i alle land.
Den nye Internasjonalen må, dersom den skal kunne løse sine historiske oppgaver, legge følgende prinsipper till grunn:
1. Klassekampen innenfor de borgerlige statene mot de herskende klassene og den internasjonale solidariteten mellom proletarene i alle land er to uadskillelige leveregler for arbeiderklassen i dens verdenshistoriske kamp for frigjøring. Det finnes ingen sosialisme uten internasjonal solidaritet mellom alle proletarer, og det finnes ingen sosialisme uten klassekamp. Verken i fredstid eller i krigstid kan det sosialistiske proletariatet avstå fra klassekamp eller fra internasjonal solidaritet uten samtidig å begå selvmord.
2. Proletariatets klasseaksjon må i alle land, så vel i freds- som i krigstid, ha følgende hovedmål: å bekjempe imperialismen og å forhindre krig. Våre handlinger i parlamentet, i fagforeningene og i det hele tatt hele arbeiderbevegelsens virksomhet må underordnes målet om i hvert eneste land stille proletariatet i skap motsetning til det nasjonale borgerskapet, om å hele tiden påvise den politiske og ideologiske motsetningen mellom de to, samtidig som man understreker og bekrefter det internasjonale fellesskapet mellom proletarene i alle land.
3. Internasjonalen utgjør tyngdepunktet i proletariatets klasseorganisasjon. Internasjonalen bestemmer i fredstid i spørsmål som angår de nasjonale seksjonenes taktikk når det gjelder militarismen, kolonipolitikken, handelspolitikken og førstemaiferingen, og i krigstid bestemmer Internasjonalen hele den taktikken som skal benyttes.
4. Forpliktelsen til å iverksette Internasjonalens beslutninger går foran alle andre organisasjonsplikter. Nasjonale seksjoner som handler mot Internasjonalens beslutninger, blir utestengt.
5. I kampen mot imperialismen og krigen er det kun proletariatenes kompakte masser som kan være den avgjørende kraften. Derfor skal de nasjonale seksjonenes taktikk alltid rettes inn mot å utdanne den store massen til politisk handlingsevne og til besluttsomt initiativ, mot å sikre masseaksjonenes internasjonale koordinering, mot å bygge ut politiske organisasjoner og fagforeninger slik at de til enhver tid kan fungere som formidlingsorganer når alle seksjoner skal samvirke raskt og effektivt, slik at Internasjonalens vilje på det viset kan omsettes i handling av de store arbeidermassene i alle land.
6. Sosialismens nærmeste oppgave er å ideologisk frigjøre proletariatet fra borgerskapets formynderskap, som kommer til uttrykk i nasjonalismens slagkraft. De nasjonale seksjonene skal rette sin agitasjon i parlamentet og i pressen mot å svekke nasjonalismens tradisjonelle frasemakeri som et redskap i det borgerlige herredømmets tjeneste. Den eneste måten å forsvare den virkelige nasjonale friheten på er i dag den revolusjonære klassekampen mot imperialismen. Proletarenes fedreland, hvis forsvar går foran alt annet, er den sosialistiske Internasjonalen.
Sist oppdatert 17. juli 2007
fastylegar@marxists.org