3. oktober 1898. Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter Ausgewehlte Reden und Schriften II, Berlin 1951.
Heines og andres taler har godtgjort at et ekstremt viktig poeng har blitt tilslørt i partiet vårt, nemlig hvordan vi forstår forholdet mellom vårt sluttmål og vår dagskamp. Det kan kanskje sies at programmet vårt har en vakker formulering når det gjelder det endelige målet, som, samtidig som det ikke bør glemmes, er uten umiddelbar betydning for vår praktiske kamp. Kan hende er det enkelte kamerater som mener at spekulasjoner rundt endelige mål faktisk er akademiske spørsmål. Til dem vil jeg si at for oss, som et revolusjonært arbeiderparti, finnes det ikke noe mer praktisk spørsmål enn det som gjelder våre endelige målsettinger.
Tenk over dette: hva er det som faktisk gir hele bevegelsen vår dens sosialistiske karakter? Den faktiske praktiske kampen faller i tre kategorier: fagforeningskampen, kampen for sosiale reformer og kampen for å demokratisere den kapitalistiske staten. Er disse tre kampformene virkelig sosialisme? Ikke i det hele tatt. Ta nå fagbevegelsen! Se på England: den er ikke bare ikke-sosialistisk, men også i visse henseende en hindring for sosialismen. Sosiale reformer fremmes også av akademiske sosialister, nasjonale sosialister og tilsvarende typer. Og demokratisering er spesifikt borgerlig. Borgerskapet har alt innskrevet demokrati på sine faner, før vi gjorde det.
Hva er det da i vår kamp fra dag til dag som gjør oss til et sosialistisk parti? Det kan ikke være annet enn forholdet mellom disse tre formene for praktisk kamp og vårt endelige mål. Det er sluttmålet alene som gir ånd og innhold til vår sosialistiske kamp, som gjør den til klassekamp. Og med endelig mål kan vi ikke mene, som Heine har uttrykt det, dette eller hint bilde av den fremtidige tilstanden, men heller forutsetningen for ethvert fremtidssamfunn, nemlig erobringen av politisk makt. (Tilrop: "Da er vi enige!"). Denne oppfatningen av vår oppgave er nært knyttet til vår oppfatning av det kapitalistiske samfunn; det er den faste grunn som ligger under vårt syn om at det kapitalistiske samfunn er fanget i uløselige motsetninger som før eller siden vil føre til en eksplosjon, et kollaps, på hvilket punkt vi vil spille rollen som advokaten som slår et bankerott selskap konkurs.
Men hvis vi inntar det standpunktet at vi ønsker å virkeliggjøre proletariatets interesser, så kan man ikke komme med uttalelser som dem Heine nylig har gjort, hvor han i praksis sier at vi kan gi konsesjoner på spørsmålet om militarismen; man kan ikke komme med uttalelser som dem Konrad Schmidt gav til sentralkomitéen for det sosialistiske flertallet i det borgerlige parlamentet; man kan ikke si, som Bernstein har gjort, at ikke en gang når vi tar over hele skuta vil vi bli i stand til å kvitte oss med kapitalismen. Når jeg leste det, tenkte jeg for meg selv: for et lykketreff at de franske sosialistiske arbeiderne ikke var så opplyste i 1871, for da ville de ha sagt: "Barn, la oss gå til sengs, vår time har ennå ikke kommet, produksjonen er fremdeles ikke konsentrert nok til at vi kan klare å beholde styringen over skuta." Men i så fall ville vi, i stedet for følelsesladd drama, i stedet for en heroisk kamp, ha bevitnet et annet scenario; for da ville ikke arbeiderne ha opptrådt som helter, men som gamle kjerringer. Jeg mener at diskusjonen om vi, når vi en gang kommer til makten, vil være i stand til å underlegge produksjonsprosessen samfunnsmessig styring, om tingene er modne for det, at det er et akademisk spørsmål. For oss kan det aldri være snakk om annet enn å kjempe for politisk makt. Et sosialistisk parti må alltid ha en løsning som er tilpasset situasjonen; det kan aldri vike tilbake fra sin oppgave. Derfor må våre oppfatninger av hva som er våre endelige mål, gjøres helt klart. Og vi kommer til å oppfylle dem, på tross av storm, vind og vær. (Applaus).
Sist oppdatert 5. august 2007
fastylegar@marxists.org