Jeg tror at jeg på det groveste har syndet mot Russlands arbeidere ved at jeg ikke energisk og besluttsomt nok har grepet inn i det beryktede spørsmålet om autonomisering, som offisielt ser ut til å kalles spørsmålet om de sosialistiske sovjetrepublikkenes union.
Da spørsmålet ble aktuelt sist sommer, var jeg syk, og senere på høsten hadde jeg altfor store forhåpninger om å bli frisk om om at jeg skulle kunne gripe inn i spørsmålet på plenumsmøtene i oktober og desember. Imidlertid kunne jeg ikke delta på møtene verken i oktober (da spørsmålet ble behandlet) eller i desember, og på dette viset har spørsmålet gått meg nesten helt forbi.
Jeg bare hatt anledning til å snakke med kamerat Dzerzjinski, som etter hjemkomsten fra Kaukasia fortalte meg hvordan det ligger an med dette spørsmålet i Georgia. Jeg har også hatt anledning til å veksle et par ord med kamerat Zinovjev og fremla da mine mistanker i denne sammenheng. Det som jeg fikk høre av kamerat Dzerzjinski, lederen for den kommisjon som sentralkomitéen sendte ut for "undersøke" forholdene i Georgia, kunne bare bekrefte mine aller verste mistanker. Om det hadde gått så langt at Ordzjonikidze kunne glemme seg i den grad at han grep til fysisk vold, som kamerat Dzerzjinski informerte meg om, da kan man forestille seg hvilket uføre vi har havnet i. Det er åpenbart at hele påfunnet om "autonomisering" var gjennomgående feil og lovstridig.
Det sies at det trengs et enhetlig apparat. Hvor kom disse påstandene fra? Var det ikke fra det samme storrussiske apparatet som vi - som jeg alt har påvist i en foregående del av min dagbok - overtok fra tsarismen og som bare har fått et sovjetisk ferniss? Man burde uten tvil ha ventet med dette tiltaket til vi kan si at vi går god for at apparatet er vårt eget. Men nå må vi ærlig innrømme det motsatte, nemlig at vi kaller vårt eget et apparat som grunnleggende sett fremdeles er oss tvers igjennom fremmed og utgjør en røre av borgerlige og tsaristiske elementer, som det var absolutt umulig å gjøre om i løpet av fem år uten hjelp fra andre land og fordi vi var opptatt med fremfor alt militært "strev" og kampen mot hungersnøden.
Under slike forhold er det helt naturlig at den "frihet til å gå ut av unionen" som vi har anført til vårt forsvar bare kommer til å være en papirbestemmelse, ute av stand til å beskytte de ikke-russiske borgerne i Russland mot angrep fra de "ekte russerne", den storrusser og sjåvinist - i praksis kjeltring og undertrykker - som den typiske russiske byråkraten er. Den ubetydelige andelen sovjetiske og sovjetiserte arbeidere kommer utvilsomt til å drukne i dette hav av sjåvinistisk storrussisk avskum som en flue i et glass melk.
Til forsvar for denne avgjørelsen fremholder vi at vi har opprettet selvstendige folkekommisariater som direkte har å gjøre med den nasjonale mentaliteten og det nasjonale undervisningsvesenet. Men her reiser det seg et spørsmål om hvorvidt det er mulig å gjøre disse folkekommisariatene helt selvstendige, og et annet spørsmål - hvordan vi med tilstrekkelig omtanke har gjort tiltak for å virkelig beskytte ikke-russerne mot den ekte-russiske grobianen. Jeg mener at vi ikke har gjort disse tiltakene, selv om vi kunne og burde ha gjort det.
Jeg tror Stalins hastverk og hans administreringsmani her har spilt en skjebnesvanger rolle, og likeledes hans forbitrelse overfor den beryktede "sosialnasjonalismen". I det hele tatt spiller forbitrelse vanligvis en svært dårlig rolle i politikken. Jeg frykter også at kamerat Dzerzjinski, som reiste til Kaukasia for å undersøke de "forbrytelser" som "sosialnasjonalistene" hadde begått, i dette tilfellet også utmerket seg kun ved sin ekte-russiske mentalitet (ikke-russere som har blitt russifisert tyr som kjent alltid til ytterligheter hva angår ekte-russisk mentalitet), og at hele hans kommisjons upartiskhet kommer klart til uttrykk i Ordzjonikidzes "håndgripeligheter". Jeg mener at man ikke kan rettferdiggjøre disse russiske håndgripeligheter ved å henvise til noen slags provokasjon eller forulempning, og at kamerat Dzerzjinski begikk en stor feil da han forholdt seg så lettvint til disse håndgripelighetene.
Ordzjonikidze representerte statsmakten overfor alle borgere i Kaukasia. Ordzjonikidze hadde ikke rett til å bli så irritert, som han og Dzerzjinski hevdet. Ordzjonikidze var tvertimot pliktig å legge kraftigere bånd på seg enn de som kreves av en vanlig borger, og i enda større grad enn en som beskydes for en "politisk" forbrytelse. Og sosialnasjonalistene var jo faktisk borgere som ble beskyldt for en politisk forbrytelse, og hele situasjonen var slik at anklagen ikke kunne beskrives som noe annet.
Her har vi et viktig prinsipielt spørsmål: hvordan skal vi oppfatte internasjonalismen?
Lenin
30. desember 1922
Nedtegnet av MV
Fortsettelse av nedtegnelsene
31. desember 1922
I mine arbeider om det nasjonale spørsmålet har jeg alt skrevet at det er absolutt utilfredsstillende å diskutere spørsmålet om nasjonalismen i alminnelighet på en abstrakt måte. Man må skille mellom en undertrykkernasjons nasjonalisme og en undertrykt nasjons nasjonalisme, mellom nasjonalismen hos en stor nasjon og nasjonalismen hos en liten nasjon.
Når det gjelder den sistnevnte formen for nasjonalisme så har vi, som tilhører en stor nasjon, i praksis, historisk sett, nesten alltid gjort oss skyldige i et utall voldshandlinger, ja mer enn det - uten at vi selv merket det, begår vi en mengde voldshandlinger og krenkelser. Det er nok å erindre mine egne minner fra Volgatraktene om hvor nedlatende ikke-russerne blir behandlet hos oss, hvordan det eneste navnet på polakken er "polatjisjka", hvordan tataren skjelles ut som "fyrste", ukraineren som "chochol", georgieren og andre kaukasiske ikke-russere som "kapkasere".
Derfor må internasjonalismen hos en undertrykkende eller såkalt "stor" nasjon (selv om den er stor bare gjennom sine voldshandlinger, stor bare på samme sett som bøllen) bestå i å hevde ikke bare formell likestilling mellom nasjonene, men også en forskjellsbehandling som fra den undertrykkende nasjonens, den store nasjonens side godtgjør den ulikhet som faktisk oppstår i virkeligheten. Den som ikke har forstått dette, har heller ikke forstått den virkelig proletariske holdningen til det nasjonale spørsmålet, har i bunn og grunn blitt værende ved det småborgerlige standpunktet og kan derfor ikke unngå å til slutt gli over i et borgerlig standpunkt.
Hva er det som er viktig for proletaren? For proletaren er det ikke bare viktig, men avgjørende at han i den proletariske klassekampen nyter størst mulig tillitt hos ikke-russerne. Hva må gjøres for å få til dette? Det er ikke nok med formell likestilling. Det er nødvendig at vi på en eller annen måte gjennom våre holdninger eller gjennom konsesjoner i forhold til ikke-russerne godtgjør den manglende tillit, den mistenksomhet og de fornærmelser som "stormakts"nasjonens regjering gjennom årenes løp har utsatt dem for.
Jeg tror ikke det er nødvendig å gjøre dette enda mer klart for bolsjeviker, for kommunister. Og jeg tror at at vi i det aktuelle tilfellet, det som gjelder den georgiske nasjonen, har å gjøre med et typisk eksempel, da en sann proletarisk innstilling til saken krever ytterst varsomhet, imøtekommenhet og medgjørlighet fra vår side. Den georgier som nonchalant undervurderer denne siden av saken og overlegent slynger ut beskyldninger om "sosialnasjonalisme" (mens han selv er både en virkelig og ekte "sosialnasjonalist" og en brutal storrussisk bølle), han krenker i grunnen den proletariske klassesolidaritetens interesser. For ingenting hemmer den proletariske klassesolidaritetens utvikling og vekst i så høy grad som nasjonal urettferdighet, og ingenting er de "forfordelte" representantene for andre nasjonaliteter så vare for som for likestillingen og krenkelser av den, om det så er utilsiktet eller på ert, fra deres proletariske kameraters side. Derfor er det i dette tilfellet bedre å ta for hardt i enn for lite når det gjelder medgjørlighet og hensynstagen til de nasjonale minoritetene. Derfor krever i dette tilfellet den proletariske solidaritetens og dermed også den proletariske klassekampens vitale interesser at vi aldri forholder oss formelt til det nasjonale spørsmålet, men hele tiden tar hensyn til den spesifikke holdningsforskjellen mellom proletaren fra en undertrykt (eller liten) nasjon og proletaren fra en undertrykkende (eller stor) nasjon.
Lenin
Nedtegnet av MV
31. desember 1922
Fortsettelse av nedtegnelsene
31. desember 1922
Hvilke praktiske tiltak bør så gjennomføres i den situasjonen som har oppstått?
For det første bør vi bevare og befeste de sosialistiske republikkenes union; om dette kan det ikke råde noen tvil. Dette tiltaket er nødvendig både for oss som for det kommunistiske verdensproletariatet i kampen mot verdensbourgeoisiet og som vern mot borgerlige intriger.
For det andre bør vi bevare de sosialistiske republikkenes union hva angår deres diplomatiske apparat. Dette apparatet utgjør for øvrig et unntak i vårt statsmaskineri. I denne har vi ikke sluppet inn en eneste noenlunde innflytelsesrik person fra det gamle tsarapparatet. Alle deler med noen som helst innflytelse er besatt med kommunister. Derfor har dette apparatet vunnet - det kan man trygt slå fast - anseelse som et pålitelig kommunistisk apparat, som i langt større grad er renset for gamle tsaristiske, borgerlige og småborgerlige elementer enn det som er tilfelle i andre folkekommisariater.
For det tredje er det nødvendig å statuere et eksempel med hensyn til kamerat Ordzjonikidze (jeg sier dette med stor beklagelse, ettersom han er en personlig venn av meg og jeg arbeidet sammen med ham i eksil), samt foreta en kompletterende eller ny undersøkelse av alt det materiale som ble samlet inn av Dzerzjinskis kommisjon, for å korrigere den store mengde feil og partiske vurderinger som utvilsomt finnes der. Det politiske ansvaret for hele denne i sannhet storrussiske nasjonalistiske kampanjen bør selvsagt legges på Stalin og Dzerzjinski.
For det fjerde bør man innføre meget strenge regler for bruk av det nasjonale språket i de nasjonale republikker som inngår i vår union, og særlig nøye overvåke at disse reglene blir fulgt. Slik apparatet vårt nå er, er det ingen tvil om at det under dekke av jernbaneverkets enhet, finansvesenets enhet osv. kommer til å foregå mye misbruk fra "ekte-russisk" side. I kampen mot ditte misbruket kreves særskilte evner, for ikke å snakke om særskilt ærlighet hos dem som skal drive denne kampen. Her er detaljerte bestemmelser nødvendig, og de kan bare utarbeides av personer som tilhører folkeslagene i den gjeldende republikk og er bosatte der. Og vi kan på ingen måte på forhånd være sikre på at dette arbeidet ikke fører til at vi på neste sovjetkongress tar et steg tilbake, dvs. opprettholder sovjetrepublikkenes union bare på det militære og det diplomatiske området, men i alle andre henseende gjenoppretter de enkelte folkekommisariatenes fulle selvstendighet.
Det må ikke glemmes at en oppsplitting av folkekommisariatene og en manglende samordning i arbeidet hva angår Moskva og andre sentra kan kompenseres tilfredsstillende ved hjelp av partiets autoritet, dersom den brukes med tilfredsstillende betenksomhet og upartiskhet. Den skade som kan påføres vår stat gjennom at de nasjonale apparatene ikke er forbundet med det russiske apparatet er uten sammenligning mindre enn den skade som ellers skulle påføres ikke bare oss, men hele Internasjonalen og hundretalls millioner mennesker i Asia som i løpet av den nærmeste fremtid er skjebnebestemt til å følge etter oss frem på historiens scene. Det ville være utilgivelig opportunisme dersom vi nettopp nå, da Østen er i ferd med å tre frem, i ferd med å våkne, skulle undergrave vår anseelse ved den minste brutalitet og urettferdighet mot våre egne ikke-russere. Nødvendigheten av forbund mot imperialistene i vest, som forsvarer den kapitalistiske verden, er én ting. Om dette råder det ingen tvil, og jeg det er overflødig å si at jeg slutter meg til dette. En annen ting er det når vi selv, om enn i bagateller, havner i imperialistiske forhold mot undertrykte folkeslag og på den måten fullstendig undergraver hele vår prinsipielle oppriktighet, hele vårt prinsipielle forsvar av kampen mot imperialismen. Men morgendagen i verdenshistorien blir dagen da de våkner, de nasjonene som er undertrykte av imperialismen, og den avgjørende og lange kampen for deres frigjøring begynner.
31. desember 1922
Lenin
Nedtegnet av MV