Vladimir Lenin

Den proletariske revolusjonens militærprogram


Skrevet i september 1916. Først offentliggjort på tysk i nr. 9 og 10 av Jugend-Internationale, september og oktober 1917. Norsk utgave ved Forlaget Oktober 1976.


I Holland, Skandinavia og Sveits kan en høre røster blant de revolusjonære sosialdemokratene som kjemper mot de sosialsjåvinistiske løgnene om "forsvar av fedrelandet" i den nåværende imperialistiske krigen, som er for å erstatte det gamle punktet i det sosialdemokratiske minimumsprogrammet: "milits", eller "den væpna nasjonen" med et et nytt: "avrusting". Jugend-Internationale har innleda en diskusjon om dette spørsmålet og har offentligggjort en lederartikkel i nr. 3 som er for avrusting. Desverre merker vi at det også er en konsesjon til "avrustingsideen" i de siste tesene til R. Grimm. Det er blitt starta diskusjoner i tidsskrifta Neues Leben og Verbote.

La oss granske standpunktet til dem som går inn for avrusting.

I

Hovedargumentet er at kravet om avrusting er det klareste, mest avgjørende, mest konsekvente uttrykket for kampen mot all militarisme og mot all krig.

Men dette hovedargumentet er nettopp hovedfeilen til tilhengerne av avrusting. Sosialister kan ikke være mot all krig uten å slutte å være sosialister.

For det første har sosialister aldri vært, og de kan heller aldri bli, mottstandere av revolusjonære kriger. Borgerskapet i de "store" imperialistiske maktene har blitt tvers igjennom reaksjonært, og vi ser på den krigen som dette borgerskapet fører nå som en reaksjonær og forbrytersk slaveeierkrig. Men hva med en krig mot dette borgerskapet? For eksempel en krig ført av folk som er undertrykt og avhengige av dette borgerskapet, av kolonifolk, for sin frigjøring? 1 tesene til Internationale-gruppa, i §5,leser vi: "I denne tøylesløse imperialismen sin tidsalder kan det ikke lenger bli noen flere nasjonale kriger av noe slag." Dette er åpenbart feil.

Historia til det tjuende hundreåret, dette hundreåret til den "tøylesløse immperialismen", er stappfull av kolonikriger. Men det vi europeere, de imperialistiske undertrykkerne av flertallet av folka i verden, med vår vanlige, foraktelige europeiske sjåvinisme kaller "kolonikriger", er ofte nasjonale kriger, eller nasjonale opprør som disse undertrykte folka gjør. Ett av hovedtrekka ved imperialismen er at den påskynder utviklinga av kapitalismen i de mest tilbakeliggende landa, og med det utvider og intensifiserer kampen mot nasjonal undertrykking. Dette er ei kjensgjerning. Det følger uunngåelig av dette at imperialismen ofte må gi støtet til nasjonale kriger. Junius, som i brosjyra si forsvarer den "tesen" som er sitert ovafor, sier at i den imperialistiske epoken fører enhver nasjonal krig mot en av de imperialistiske stormaktene til at en annen konkurrerende imperialistisk stormakt griper inn, og slik blir enhver nasjonal krig forvandla til en imperialistisk krig. Men dette argumentet er også galt. Dette kan skje, men det skjer ikke alltid. Mange kolonikriger i perioden mellom 1900 og 1914 fulgte ikke denne vegen. Og det ville ganske enkelt være latterlig om vi erklærte, for eksempel, at etter den nåværende krigen, dersom den ender i den ytterste utmatting av alle de krigførende, "kan det ikke finnes noen" nasjonale, progressive, revolusjonære kriger "i det hele tatt", ført, la oss si av Kina i allianse med India, Persia, Siam osv., mot stormaktene.

Å nekte for enhver mulighet for nasjonale kriger under imperialismen er galt i teorien, åpenbart feilaktig historisk, og i praksis jamngodt med europeisk sjåvinisme: Vi som hører til nasjoner som undertrykker hundrevis av millioner mennesker i Europa, Afrika, Asia osv., må fortelle de undertrykte folka at det er "umulig" for dem å føre krig mot "våre" nasjoner!

det andre er borgerkriger også kriger. Den som anerkjenner klassekammpen kan ikke unnlate å anerkjenne borgerkriger, som i alle klassesamfunn er det naturlige, og under visse høve uunngåelige, framhaldet, utviklinga og forsterkinga av klassekampen. Alle de store revolusjonene beviser dette. Å fordømme borgerkrigen, eller å glemme den, ville bety å synke ned i den yttterste opportunisme og gi avkall på den sosialistiske revolusjonen.

det tredje avskaffer ikke seier for sosialismen i ett land med ett slag all krig allment. Tvert imot forutsetter den slike kriger. Utviklinga av kapitalismen går ekstremt ujamnt for seg i de forskjellige landa. Det kan ikke være anderledes under systemet med vareproduksjon. Av dette følger det ugjendrivelig at sosialismen ikke kan vinne seier samtidig i alle land: Den vil først vinne seier i ett eller flere land, mens de andre vil fortsette å være borgerlige eller førborgerlige for ei tid. Dette vil ikke bare skape motstand, men direkte forsøk fra borgerskapet i andre land på å knuse det seierrike proletariatet i den sosialistiske staten. I slike høve ville en krig fra vår side være en berettiga og rettferdig krig. Det ville være en krig for sosialismen, for å frigjøre andre nasjoner fra borgerskapet. Engels hadde fullstendig rett da han i sitt brev til Kautsky 12.september 1882 åpent innrømte at det var mulig for den allerede seierrike sosialismen å føre "forsvarskriger". Det han tenkte på var det seierrike proletariatet sitt forsvar mot borgerskapet i andre land.

Først etter at vi har styrta, endelig beseira og ekspropriert borgerskapet over hele verden, og ikke bare i ett land, vil kriger bli umulige. Og fra et vitenskapeelig synspunkt ville det være ytterst feilaktig og ytterst urevolusjonært av oss å unngå eller dekke over det viktigste, nemlig at den vanskeligste oppgava, den som krever mest kamp i overgangen til sosialismen, er å knuse motstanden til borgerskapet. "Sosiale" prester og opportunister er alltid klare til å drømme om den fredelige sosialismen i framtida. Men det som skiller dem fra de revolusjonære sosialdemokratene er nettopp at de nekter å tenke på og overrveie den rasende klassekampen og klassekrigene som er nødvendig for å oppnå denne vakre framtida.

Vi må ikke tillate oss sjøl å bli leda på villstrå av ord. Uttrykket "forsvar av fedrelandet" for eksempel, er forhatt av mange, fordi de erklærte opportunistene og kautskyistene bruker det for å dekke til og glatte over løgnene til borgerskapet i den nåværende røverkrigen. Dette er ei kjensgjerning. Men det følger ikke av dette at vi må slutte å tenke over den betydninga de politiske slagorda har. Å anerkjenne "forsvar av fedrelandet" i den nåværende krigen er verken mer eller mindre enn å anerkjenne den som en "rettferdig" krig, en krig i proletariatet sin interesse - vi gjentar, verken mer eller mindre, fordi invasjoner kan forekomme i enhver krig. Det ville helt enkelt være tåpelig å forkaste "forsvar av fedrelandet" fra de undertrykte nasjonene si side i krigene deres mot de imperialistiske stormaktene, eller fra et seierrikt proletariat si side i dets krig mot en eller annen Galliffet i en borgerlig stat.

Teoretisk ville det være helt galt å glømme at enhver krig bare er framhaldet av politikken med andre middel. Den nåværende imperialistiske krigen er framhaldet av den imperialistiske politikken til to grupper av stormakter, og denne politikken er avla og hjulpet fram av forholda i den imperialistiske epoken i sin helhet. Men akkurat denne epoken må nødvendigvis også avle og hjelpe fram politikken med kamp mot nasjonal undertrykking og med den proletariske kampen mot borgerskapet. Og derfor må den også fostre og hjelpe fram muligheten og uunngåeligheten, for det første av revolusjonære nasjonale opprør og kriger; for det andre av proletariske kriger og opprør mot borgerskapet; og for det tredje av en kombinasjon av begge slags revolusjonære kriger, osv.

II

Til dette må vi føye følgende generelle betraktninger.

En undertrykt klasse som ikke strever etter å lære seg våpenbruk, etter å skaffe seg våpen, fortjener bare å bli behandla som slaver. Uten at vi blir borgerlige pasifister eller opportunister, kan vi ikke glømme at vi lever i et klassesamfunn, at det ikke er noen vei ut av dette samfunnet, og ikke kan være noen, uten ved hjelp av klassekampen. I ethvert klassesamfunn, om det er basert på slaveri, livegenskap, eller som nå på lønnsarbeid, er undertrykkerklassen væpna. Ikke bare den moderne stående hæren, men også den moderne militsen - sjøl i de mest demokratiske borgerlige republikkene, Sveits for eksempel - representerer borgerskapet væpna mot proletariatet. Dette er en så elementær sannhet at det neppe er nødvendig å oppholde seg ved den. Det er nok å minne om bruken av tropper mot streikende i alle kapitalistiske land.

Den kjensgjerninga at borgerskapet er væpna mot proletariatet er en av de største, mest grunnleggende og viktigste kjensgjerningene i det moderne kapitalistiske samfunnet. Og ansikt til ansikt med denne kjensgjerninga blir de revolusjonære sosialdemokratene oppfordra til å "kreve" "avrusting"! Dette er jamngodt med å gi opp standpunktet til klassekampen fullstendig, med å gi avkall på all tanke på revolusjon. Slagordet vårt må være: Væpning av proletariatet med det formål å seire over, ekspropriere og avvæpne borgerskapet.

Dette er den eneste taktikken en revolusjonær klasse kan ta i bruk, en taktikk som følger logisk av hele den objektive utviklinga av den kapitalistiske militarismen, og som er diktert av denne utviklinga. Først etter at proletariatet har avvæpna borgerskapet vil det bli i stand til å hive alt krigsutstyr på skraphaugen uten å svikte sin verdenshistoriske oppgave. Proletariatet vil uten tvil gjøre dette, men først når dette vilkåret er oppfylt, helt sikkert ikke før.

Hvis den nåværende reaksjonære krigen blant de reaksjonære kristne sosialistene, blant det klynkende småborgerskapet bare framkaller redsel og frykt, bare motvilje mot alt våpenbruk, mot blodsutgyteiser, død osv., da må vi si: Det kapitalistiske samfunnet er alltid en endeløs redsel. Og om denne mest reaksjonære av alle kriger nå forbereder en redselsfull slutt for det samfunnet, har ikke vi noen grunn til å synke ned i fortvilelse. I ei tid da borgerskapet sjøl, som alle kan se, baner vei for den eneste berettiga og revolusjonære krigen, nemlig borgerkrig mot det imperialistiske borgerskapet, er "kravet" om avrusting, eller rettere, drømmen om avrusting objektivt ikke noe annet enn et uttrykk for fortvilelse.

De som vil si at dette er en teori skilt fra livet, vil vi minne om to verdensshistoriske kjensgjerninger: Den rolla trustene spiller og bruken av kvinner i industrien på den ene sida, og Pariskommunen i 1871 og desemberopprøret 1905 i Russland på den andre.

Det er oppgava til borgerskapet å fremme truster, å drive kvinner og barn inn i fabrikkene, å pine dem der, å ødelegge dem, å dømme dem til ytterste fattigdom. Vi "krever" ikke ei slik utvikling. Vi "støtter" den ikke, vi kjemper mot den. Men hvordan kjemper vi? Vi veit at truster og bruk av kvinner i inndustrien er progressivt. Vi ønsker ikke å gå tilbake til handverk-systemet, til den førmonopolistiske kapitalismen, til den hjemlige tredemølla for kvinner. Framover gjennom trustene, osv., og forbi dem til sosialismen!

Denne argumentasjonen kan en også, med de nødvendige endringene, bruke på den nåværende militariseringa av folket. I dag militariserer det imperialistiske borgerskapet ikke bare de voksne, men også ungdommen. I morgen kan den gå videre til å militarisere kvinnene. Til dette må vi si: Desto bedre! Gå fortere fram! Jo fortere det går, jo nærmere vil vi være det væpna opprøret mot kapitalismen. Hvordan kan sosialdemokrater tillate seg å bli skremt av militariseringa av ungdommen osv., om de ikke har glømt eksempplet til Pariskommunen? Dette er ikke en "teori som er skilt fra livet", det er ikke en drøm, men ei kjensgjerning. Det ville virkelig være svært ille om sosialdemokrater, trass i alle de økonomiske og politiske kjensgjerningene, tok til å tvile på at den imperialistiske epoken og imperialistiske kriger uunnngåelig må sørge for at slike kjensgjerninger gjentar seg.

En viss borgerlig iakttaker av Pariskommunen, som skreiv til ei engelsk avis i mai 1871, sa: "For en skrekkelig nasjon den franske nasjonen ville være om den besto helt av kvinner!" Kvinner, og barn på tretten år og oppover, kjempa i Pariskommunen side om side med mennene. Det vil heller ikke være anderledes i de kommende slaga for å styrte borgerskapet. Proletarkvinnene vil ikke se passivt på mens det vel bevæpna borgerskapet skyter ned de dårlig væpna eller uvæpna arbeiderne. De vil gripe til våpen slik de gjorde i 1871. Og fra de kua nasjonene av i dag - eller rettere, fra den nåværende arbeiderrørsla, som er blitt mer desorganisert av opportunistene enn av regjeringene - vil det uten tvil vokse fram, før eller seinere, men med absolutt sikkerhet, et internasjonalt forbund av de "skrekkelige nasjonene" til det revolusjonære proletariatet.

Militarismen gjennomtrenger nå hele samfunnslivet. Imperialismen er en voldsom kamp mellom stormaktene for å dele og nyoppdele verden - derfor må den uunngåelig lede til videre militarisering i alle land, sjøl i de nøytrale og små landa. Hva vil proletarkvinnene gjøre mot det? Kvinnene til en undertrykt klasse som er virkelig revolusjonær vil aldri gå med på å spille en så skammelig rolle. De vil si til sønnene sine: "Snart vil du være en mann. De vil gi deg et gevær. Ta det, og lær deg militærkunsten. Proletarene trenger denne kunnskapen, ikke for å skyte dine brødre, arbeiderne i andre land, slik som de gjør i denne krigen, og slik som forræderne mot sosialismen sier deg at du skal gjøre, men for å kjempe mot borgerskapet i ditt eget land, for å sette en stopper for utbytting, fattigdom og krig, ikke ved hjelp av gode hensikter, men ved å seire over borgerskapet og avvæpne det."

Hvis vi skal avstå fra å drive slik propaganda, akkurat slik propaganda, i samband med den nåværende krigen, bør vi heller slutte med å bruke bombastiske fraser om det internasjonale revolusjonære sosialdemokratiet, og den sosialistiske revolusjonen, og om krig mot krigen.

III

Talsmennene for avrusting er mot programpunktet om "Den væpna naasjonen" av den grunn, blant andre, at dette kravet, forsikrer de, lett fører til innrømmelser til opportunismen. Ovafor har vi granska det viktigste punktet, nemlig det forholdet avrustinga står i til klassekampen og til den sosiale revolusjonen! Nå vil vi granske forholdet mellom kravet om avrusting og opportunismen. En av de viktigste grunnene til at dette kravet er uakseptabelt, er nettopp at det og de illusjonene det skaper, uunngåelig svekker og tar livsskrafta fra kampen vår mot opportunismen.

Uten tvil er denne kampen det viktigste spørsmålet som Internasjonalen står overfor akkurat nå. En kamp mot imperialismen som ikke er nær knytta sammmen med kampen mot opportunismen, er en tom frase, eller et bedrag. En av de viktigste svakhetene ved Zimmerwald og Kienthal, en av de viktigste grunnnene til at disse kimene til Den tredje internasjonalen muligens kan bli mislykka, er at spørsmålet om kampen mot opportunismen ikke en gang blei reist åpent. Enda mindre blei den avgjort i betydning av å erklære nødvendigheten av et brudd med opportunistene. Opportunismen har seira - midlertidig - i den europeiske arbeiderrørsla. To hovedavskygninger av opportunisme har oppstått i alle de store landa: For det første den erklærte, kyniske og derfor mindre farlige sosialimperialismen til herrene Plekhanov, Scheidemann, Legien, Albert Thomas og Sembat, Vanderveide, Hyndman, Henderson et al. For det andre: Den skjulte kautskyistiske opportunismen: Kautsky-Haase og Den sosialdemokratiske arbeidergruppa i Tyskland; Longuet, Pressmane, Mayeras et al i Frankrike; Ramsay MacDonald og de andre lederne for Det uavhengige arbeiderpartiet i England; Martov, Tsjkheidse og andre i Russland; Treves og de andre såkalte venstre-reformistene i Italia.

Den erklærte opportunismen er åpent og direkte mot revolusjonen og mot de gryende revolusjonære rørslene og utbrudda, og er direkte alliert med reegjeringene, om enn formene for denne alliansen kan variere: Fra deltaking i regjeringene til deltaking i Krigsindustrikomiteene (i Russland). De maskerte opportunistene, kautskyistene, er mye mer skadelige og farlige for arbeiderrørsla, fordi de gjemmer sitt forsvar for en allianse med de foregående under ei kappe av tilsynelatende riktige, pseudo"marxistiske" slagord og pasifistiske paroler. Kampen mot begge disse framherskende formene for opportunisme må føres på alle områder for den proletariske politikken: Parlamentet, fagforeningene, streiker, militærsaker, osv. Det viktigste særtrekket ved begge disse formene for framherskende opportunisme er at det konkrete spørsmålet om sammenhengen mellom den nåværende krigen og revolusjonen og andre konkrete spørsmål om revolusjonen blir dyssa ned, skjult, eller behandla med et blikk på politiforbuda. Og dette blir gjort trass i den kjensgjerninga at før krigen blei sammenhengen mellom akkurat denne krigen som da nærma seg og den proletariske revolusjonen pekt på utallige ganger, både uoffisielt og offisielt i Basel-manifestet. Hovedsvakheten ved kravet om avrusting er at det unngår alle de konkrete spørsmåla om revolusjonen. Eller står avrustingstalsmennene for en helt ny type uvæpna revolusjon?

Videre. Vi er ikke på noen måte mot kampen for reformer. Vi ønsker ikke å se bort fra den triste muligheten at menneskeheten kanskje - i verste fall - må gå gjennom en annen imperialistisk krig, om det ikke blir revolusjon ut av denne krigen, trass i de tallrike utbrudda av uro og misnøye fra massene, og trass i våre anstrengelser. Vi er for et reformprogram som også er retta mot opportunistene. Opportunistene ville bare bli altfor glade om vi overlot kampen for reformer helt og holdent til dem, og for å redde oss sjøl ved å flykte fra den triste virkeligheten søkte ly i det høye ovafor skyene i ett eller annet slag "avrusting". "Avrusting" betyr ganske enkelt å stikke av fra den ubehagelige virkeligheten og ikke kjempe mot den.

I et slikt program ville vi si omtrent som så: "parolen om,og anerkjenninga av forsvar av fedrelandet i den imperialistiske krigen i 1914-1916 er bare en måte å ødelegge arbeiderrørsla på med hjelp av ei borgerlig løgn." Et slikt konkret svar på konkrete spørsmål ville være teoretisk mer riktig, mye mere nyttig for proletariatet og mere utåelig for opportunistene, enn kravet om avrusting og forkasting av alt "forsvar av fedrelandet". Og vi kunne føye til: "Borgerskapet i alle de imperialistiske stormaktene - England, Frankrike, Tyskland, Østerrike, Russland, Italia, Japan, Sambandsstatene - har blitt så reaksjonært og så gjennomsyra av streving etter verdensherredømme, at enhver krig som blir ført av borgerskapet i disse landa ikke kan være annet enn reaksjonær. Proletariatet må ikke bare gå imot alle slike kriger, men det må ønske nederlag for sin "egen" regjering i slike kriger og utnytte det til revolusjonært opprør, et opprør for å hindre at krigen fører fram."

Til spørsmålet om en milits, ville vi sagt: Vi er ikke for en borgerlig milits, vi er bare for en proletarisk milits. Derfor "ikke en øre, ikke en mann", ikke bare den stående hæren, men også til en borgerlig milits, til og med i land som Sambandsstatene, eller Sveits, Norge osv. Dette så mye mer som vi ser at i de frieste republikanske landa (f.eks. Sveits) blir militsen mer og mer prøyssifisert, særlig i 1907 og 1911, og prostituert ved å bli satt inn mot streikende. Vi kan kreve at offiserer skal bli valgt av folket, oppheving av alle militærlover, like rettigheter for utenlandske og innfødte arbeidere (et punkt som er særlig viktig for de imperialistiske statene som i likhet med Sveits, mer og mer usjenert utbytter et økende antall utenlandske arbeidere, mens de nekter å gi dem rettigheter). Videre kan vi kreve at enhver gruppe på la oss si hundre innbyggere i det gitte landet har rett til å danne frivillige militære treningsorganisasjoner, med fritt valg på instruktører som skal få betaling av staten, osv. Bare under slike vilkår kunne proletariatet få militær trening virkelig for seg sjøl og ikke for slaveeierne sine, og behovet for slik trening følger med nødvendighet av proletariatet sine interesser. Den russiske revolusjonen viste at enhver seier for den revolusjonære rørsla, sjøl en delseier som erobringa av en viss by, en viss fabrikk-landsby, en viss del av hæren - uunnngåelig tvinger det seierrike proletariatet til å sette ut i livet akkurat et slikt program.

Endelig er det unødvendig å si at en ikke kan kjempe mot opportunismen bare ved hjelp av programmer. En kan bare kjempe mot den med konstant årvåkenhet for å sørge for at programmene virkelig blir satt ut i livet. Den største, den skjebnesvangre feilen den bankerotte Andre Internasjonalen begikk var at orda dens ikke samsvarte med handlingene, at den la seg til vanen med hykleri og skamløst revolusjonært frasemakeri (merk den nåværende holdninga Kautsky & Co. tar til Basel-manifestet). Avrusting som samfunnsmessig ide, dvs. som en ide som springer ut av et bestemt samfunnsmessig miljø og kan virke på et bestemt samfunnsmessig miljø - og ikke bare er et eksentrisk innfall hos et individ - har åpenbart sprunget fram av de ytterst "rolige" leveforholda som hersker i visse små stater, som i ei ganske lang tid har stått på sida av den blodige verdenshovedvegen som krigen er og håper å bli stående på sida. For å bli overbevist om dette, er det tilstrekkelig for eksempel å tenke over de argumenta som blir lagt fram av de norske talsmennnene for avrusting. "Vi er et lite land," sier de. "Vi har en liten hær, vi kan ikke gjøre noe mot stormaktene" (og er derfor også uten makt til å stå imot å bli tvunget med makt inn i en imperialistisk allianse med den ene eller den anndre gruppa av stormakter)... "Vi ønsker å få være i fred i avkroken vår og fortsette å føre den snevre bygdepolitikken vår, å kreve avrusting, tvungne voldgiftsdomstoler, permanent nøytralitet, osv." (Uten tvil "permanent" på belgisk vis?).

Det småskårne strevet til små stater for å stå på sida, det småborgerlige ønsket om å holde seg så langt borte som mulig fra de store slaga i verdensshistoria, å utnytte sin relativt monopolistiske stilling for å fortsette å være innskrenka passivitet - dette er det objektive samfunnsmessige miljøet som kan sikre avrustingsideen en viss grad av framgang og en viss grad av popularitet i noen av de små statene. Dette strevet er sjølsagt reaksjonært og fullstendig grunna på illusjoner, for på den ene eller andre måten trekker imperialismen de små statene inn i den malstrømmen verdensøkonomien og verdensspolitikken er.

I Sveits, for eksempel, foreskriver det imperialistiske miljøet objektivt to linjer for arbeiderrørsla: Opportunistene, i allianse med borgerskapet, prøver å gjøre Sveits til en republikansk-demokratisk monopolistisk føderasjon for å få profitt fra imperialistiske borgerlige turister og å gjøre denne "rolige" monopolistiske stillinga så profitabel og så rolig som mulig.

e virkelige sosialdemokratene i Sveit strever etter å utnytte den relative friheten i Sveits og den "internasjonale" stillinga landet er i til å hjelpe den nære alliansen av de revolusjonære elementa i arbeiderpartiene i Europa til å vinne seier. Sveits har gudskjelov ikke "et særskilt, eget språk", men tre verdensspråk, nettopp de som blir snakka i de krigførende landa som ligger inntil det.

Dersom de tjue tusen medlemmene i det sveitsiske partiet betalte en ukentlig kontingent på to centimes som en slags "ekstra krigsskatt", ville vi ha omtrent tjue tusen franc i året. Dette er en sum som ville være mer enn tilstrekkelig til å sette oss i stand til å utgi alt materialet som inneholder sannheten om det spirende arbeideropprøret, om forbrødringa mellom dem i skyttergravene, om hvordan de håper å bruke våpna sine på revolusjonært vis mot det imperialistiske borgerskapet i deres "egne" land, osv. Dette materialet ville vi kunne utgi med faste mellomrom og på tre språk, og spre det blant arbeiderne og soldatene i de krigførende landa, trass i forbudet fra generalstabene.

Alt dette er ikke nytt. Det er akkurat dette som blir gjort av de beste avisene, som La Sentinelle, Volksrecht og Berner Tagwacht, sjøl om det dessverre ikke skjer i stor nok målestokk. Bare gjennom slik virksomhet kan det utmerka vedtaket til partikongressen i Aarau bli noe mer enn bare et utmerka vedtak.

Det spørsmålet som interesserer oss nå er: Svarer kravet om avrusting til den revolusjonære retninga blant de sveitsiske sosialdemokratene? Åpenbart ikke. Hvis en ser det objektivt er "avrusting" et ytterst nasjonalt, et særskilt nasjonalt program for små stater. Det er slett ikke det internasjonale programmet til det internasjonale revolusjonære sosialdemokratiet.


Sist oppdatert 29. juli 2007
fastylegar@marxists.org