"Sjøl om det ikke er noe gruppedeling, dvs. at enheten blir anerkjent i navnet mens det i virkeligheten er splittelse, blant dere Pravda-tilhengere, er det noe verre, nemlig splittende taktikk", får vi høre. Dette er nettopp det Trotski sier. Han er ute av stand til å tenke tankene sine gjennom eller få argumenta sine til å henge sammen, og bærer seg over gruppedeling i ett øyeblikk, mens han roper i det neste: "Splittelsestaktikken vinner den ene sjølmordsseieren etter den andre". (Nr. 1, s. 6)
Dette utsagnet kan bare bety en ting: "Pravdatilhengerne vinner den ene seieren etter den andre" (dette er ei objektiv kjensgjerning som lar seg stadfeste, som blir bekrefta av et studium av arbeidermassebevegelsen i Russland i, la oss si 1912 og 1913), men jeg,Trotski,fordømmer Pravda-tilhengerne 1) som splittere og 2) som sjølmordspolitikere.
La oss granske alt dette.
For det første må vi få takke Trotski. For ikke så lenge siden (fra august 1912 til februar 1914) sto han sammen med F. Dan, som som kjent trua med å "drepe" anti-likvidasjonismen og oppfordra andre til å gjøre likeså. Nå truer ikke Trotski med å "drepe" strømninga vår (og partiet vårt - ikke bli sint, borger Trotski, dette er sant!), han bare forutsier at det kommer til å drepeseg sjøl!
Dette er da mye mildere, ikke sant? Det er nesten "fraksjonsløst", ikke sant?
Men spøk til side (sjøl om spøk er den eneste måten å svare det utålelige frasemakeriet til Trotski mildt på).
"Sjølmord" er bare en hul frase, bare "trotskisme".
Splittelsestaktikk, det er ei alvorlig politisk anklage. Denne anklaga blir gjentatt mot oss i tusen ulike tonearter av likvidatorene og alle de gruppene som blei nevnt opp tidligere, som virkelig fins, sett fra Paris og Wien.
Og alle sammen tar opp igjen denne alvorlige politiske anklaga på en forbløffende lettsindig måte. Se på Trotski. Han vedgår at "splittelsestaktikken vinner (les: Pravda-tilhengerne vinner) den ene sjølmordsseieren etter den andre". Til dette legger han til:
"Mange framskredne arbeidere, som er i ei tilstand av fullstendig politisk forvirring, blir sjøl ofte aktive agenter for en splittelse." (Nr. 1, s. 6)
Er ikke disse orda et skrikende eksempel på uansvarlighet i dette spørsmålet?
Du anklager oss for å være splittelsesmakere når alt vi ser foran oss i skueplassen for arbeiderbevegelsen i Russland er likvidasjonisme. Så du mener at vi har en gal holdning til likvidasjonismen? Sannelig,allegruppene som vi har nevnt før, uansett hvor mye de enn skiller seg fra hverandre, er enige om at vår holdning til likvidasjonismen er gal, og at det er en holdning "splittelsesmakere" har. Dette viser også likheten (og det etter måten nære politiske slektskapet) mellomalledisse gruppene og likvidatorene.
Om holdninga vår til likvidasjonismen er gal i teorien, i prinsippet, da burde Trotski si detrett ut,og slåklartfast, uten tvetydigheter, hvorfor han mener den er gal. Men Trotski har gått utenom dette umåtelig viktige punktet i årevis.
Om holdninga vår til likvidasjonismen har vist seg å være gal i praksis, gjennom erfaringene rørsla har vunnet, da bør disse erfaringene bli analysert. Men Trotski gjør ikke dette heller. "Mange framskredne arbeidere", vedgår han, "bliraktive agenterfor en splittelse" (les: aktive agenter for linja til Pravda-tilhengerne og taktikken, systemet og organisasjonen deres).
Hva er årsaka til denne beklagelige kjensgjerninga som, som Trotski vedgår, blir bekrefta av erfaring, at deframskrednearbeiderne, demangeframskredne arbeiderne står forPravda?
Det er den "fullstendige politiske forvirringa" til disse framskredne arbeiderne, svarer Trotski.
En trenger knapt si at denne slutninga er svært smigrende for Trotski, for alle fem gruppene i utlandet, og for likvidatorene. Trotski er svært glad i å bruke svulstige og høytflygende fraser, med den lærde mina til en ekspert, for å forklare historiske ytringer på en måte som er smigrende for Trotski. Ettersom "mange framskredne arbeidere" blir "aktive agenter" for ei politisk linje og ei partilinje som ikke svarer til linja til Trotski, avgjør Trotski spørsmålet uten å nøle, med en gang: disse framskredne arbeiderne er i en tilstand av "fullstendig politisk forvirring", mens han, Trotski, tydeligvis er "i en tilstand" av politisk fasthet og klarhet og holder seg til den riktige linja ... ! Og nettopp denne samme Trotski slår seg på brystet og freser mot fraksjonsvirksomhet, sneverhet og de anstrengelsene intellektuelle gjør for å tvinge sin vilje på arbeiderne!
Når en leser slikt som dette, kan en ikke la være å spørre seg: er det et galehus slike stemmer kommer fra?
Partiet stilte spørsmålet om likvidasjonismen, og om å fordømme den, for de "framskredne arbeiderne" for så lenge sia som i 1908, mens spørsmålet om å "splitte" vekk fra ei svært bestemt gruppe likvidatorer (nemligNasjaZarja-gruppa), dvs. det at den eneste måten å bygge opp partiet på varutendenne gruppa og i opposisjon til den - dette spørsmålet blei reist i januar 1912, for mer enn to år siden. Det overveldende flertallet framskredne arbeidere erklærte segforå støtte "januarlinja" (1912). Trotski sjøl vedgår det når han snakker om "seirene" og om "mange framskredne arbeidere". Men Trotski snor seg ut av dette ved rett og slett å slengekjeftmot disse framskredne arbeiderne og kalle dem "splittelsesmakere" og "politisk forvirra"!
Av disse kjensgjerningene kommer vettuge folk til å trekke andre slutninger. Derflertalletav klassebevisste arbeidere har slutta seg til nøyaktige og bestemte vedtak, der skal vi finne partiånden og partiet.
Når vi ser likvidatorene som er blitt "avsatt" av arbeiderne, eller et halvt dusin grupper utafor Russland som ikke har kommet mednoebevis på at de har samband med arbeidermassebevegelsen, der skal vi sannelig finne forvirring ogsplittelser.Når Trotski nå prøver å overtale arbeiderne tilikke å sette ut i livet vedtakafra den "forente helheten", som de marxistiske Pravdatilhengerne anerkjenner, såprøverhan å rive opp rørsla og forårsake en splittelse.
Disse anstrengelsene er fåfengte, men vi må avsløre de arrogant innbilske lederne for intellektualistgrupper som skriker om at andre forårsaker splittelser, mens de forårsaker splittelser sjøl. De harlidd fullstendig nederlagoverfor de framskredne arbeiderne i to år eller mer, og nåblåser de i vedtakaog viljen til disse framskredne arbeiderne med utrulig uforskammethet og sier at de er "politisk forvirra". Dette er helt og holdent metodene til Nozdrev [1] eller "Judas" Golovljov [2].
Som svar på disse gjentatte hyla om splittelse, og for å oppfylle plikta mi som skribent, kommer jeg aldri til å trøtne på å opplyse omnøyaktige,ugjendrivelige og ikke tilbakeviste tall. I den andre dumaen var 47% av tingmennene som var valgt fra arbeiderkuriene bolsjeviker, i den tredje dumaen var 50% bolsjeviker og i den fjerde dumaen 67%.
Der har du flertallet av "de framskredne arbeiderne", der har du partiet: der har du enheten i mening og handling fra flertallet av klassebevisste arbeidere.
Til dette sier likvidatorene (se Bulkin, L.M.,i Nasja Zarjanr. 3) at vi bygger argumenta våre på Stolypinkurier. Dette er et tåpelig og skruppelløst argument. Tyskerne måler framgangen sin etter resultata i valg som blir gjennomført under valglova til Bismarck, som utelukker kvinner. Bare folk som har mista vettet ville bebreide de tyske marxistene for å måle framgangen sin under den eksisterende valglova, uten at de det minste rettferdiggjør de reaksjonære innskrenkningene den stiller.
Og vi måler også framgangene våre under deneksisterendevalglova, uten å rettferdiggjøre kurier eller kuriesystemet. Det var kurier i alle tre (andre, tredje og fjerde) dumavalga. Oginnaforarbeiderkurien,innaforsosialdemokratiets rekker, gikk stemningafullstendigimot likvidatorene. De som ikke ønsker å narre seg sjøl og andre, må vedgå denne objektive kjensgjerninga, nemlig atenheten i arbeiderklassenseiraoverlikvidatorene.
Det andre argumentet er like "flinkt". "Mensjeviker og likvidatorer stemte på (var med på å velge) den eller den av bolsjevikene." Strålende! Men gjelder ikke det samme for 53% ikke-bolsjevikiske tingmenn som blei valgt til den andre dumaen, og for 50% som blei valgt til den tredje dumaen og for de 33% som blei valgt til den fjerde dumaen?
Om vi kunne få tak i tallet på valgmenn eller arbeiderutsendinger i stedet for tallet på valgte tingmenn, ville vi gladelig gjengi dem. -Men disse mer detaljerte talla er ikke å få tak i, og følgelig kaster "motparten" bare blår i øynene på folk.
Men hva med talla på arbeidergrupper som hjalp de ulike retningene? I løpet av to år (1912 og 1913) hjalp 2 801Pravdaog 750 hjalpLutsj[3].Disse talla kan stadfestes, og ingen har forsøkt å motbevise dem.
Hvor finsaksjonsenheten og flertallsviljentil de "framskredne arbeiderne", og hvor blir viljen til flertalletblåst en lang marsj?
"Fraksjonsløsheten" til Trotski er i virkeligheten splittelsestaktikk ved at den skamløst blåser i viljen til flertallet av arbeiderne.
1.Nozdrev - en figur i Døde sjeler av Gogol, som står for en sjølsikker, skamløs og løgnaktig person
2. "Judas" Golovliov - en figur i boka Golovijov-familien av Saltykov-Sjtsjedrin, som står for den åndelige og fysiske oppløsninga av den historisk undergangsdømte klassen av føydale godseiere, samfunnsmessige parasitter og forræderiske hyklere.
3. Ei foreløpig beregning fram til 1. april 1914 viste 4 000 grupper for Pravda (regna fra 1. januar 1912) og 1 000 for likvidatorene og alle forbundsfellene deres til sammen.
Del 1 - "Fraksjonsvirksomhet" | Innhold | Toppen av siden | Del 3 - Augustblokka blir oppløst
Sist oppdatert
30 / 09 / 2000
rolf@marxists.org