Vladimir Lenin

Vårt program


Skrevet i annet halvår av 1899 for Rabochaya Gazeta. Første gang publisert 1925 i Lenin Miscellany III. Norsk utgave i Marx - Engels - Marxisme, Oslo 1977, s. 79-82.


Det internasjonale sosialdemokrati gjennomgår for tiden en ideologisk vakling. Marx' og Engels' lære har hittil vært ansett som det faste grunnlag for den revolusjonære teori - men nå hever det seg overalt røster som sier at disse læresetningene er utilstrekkelige og foreldet. Den som sier seg å være sosialdemokrat og akter å utgi en sosialdemokratisk avis, må nøye avgjøre sin stilling til dette spørsmål som slett ikke bare interesserer de tyske sosialdemokratene.

Vi står fullt og helt på det grunnlag som Marx' teori har lagt: det er først den som har forvandlet sosialismen fra en utopi til en vitenskap, lagt et fast grunnlag for denne vitenskapen og staket opp den vei som en må gå for å utvikle denne vitenskap videre og utarbeide den i alle enkeltheter. Den har oppdaget den moderne kapitalistiske økonomis vesen og forklart hvordan lønnsarbeidet, kjøpet av arbeidskraften dekker over millioner eiendomsløse menneskers trelldom under et lite fåtall kapitalister som eier jorda, fabrikkene, gruvene osv. Den har vist at hele den moderne kapitalismes utvikling går i den retning at småproduksjonen blir fortrengt av storproduksjonen, og skaper forhold som gjør en sosialistisk samfunnsordning mulig og nødvendig. Den har lært en å se klassekampen under dekket av inngrodde sedvaner, politiske intriger, flokete lover og spissfindige lærer, kampen mellom alle besittende klasser og de eiendomsløse masser, proletariatet, som står i spissen for disse masser. Den har klarlagt det som er den virkelige oppgave for det revolusjonære sosialistiske parti: ikke å fabrikere planer for samfunnets omdanning, ikke å preke for kapitalistene og deres haleheng om bedring av arbeidernes kår, ikke å organisere sammensvergelser, men å organisere proletariatets klassekamp og lede denne kampen, hvis endelige mål er proletariatets erobring av den politiske makt og organiseringen av det sosialistiske samfunn.

Og nå spør vi: hva nytt er brakt inn i denne teorien av de høyrøstede "fornyere", av dem som i våre dager har laget slikt oppstyr der de samler seg om den tyske sosialisten Bernstein? Absolutt ingenting: de har ikke ført den vitenskapen som Marx og Engels har gitt oss i arv til å utvikle, et eneste skritt framover. De har ikke lært proletariatet noen som helst nye kampmetoder, de har bare gått bakover, lånt bruddstykker av foreldede teorier og innprentet proletariatet, ikke en teori om kamp, men en teori om ettergivenhet - ettergivenhet for proletariatets verste fiender, regjeringene og de borgerlige partier, som utrettelig søker nye midler til å forfølge sosialistene. En av grunnleggerne og førerne for det russiske sosialdemokrati, Plekhanov, hadde fullstendig rett da han rettet en skånselløs kritikk mot Bernsteins nyeste "kritikk". Også representantene for de tyske arbeiderne har nå tatt avstand fra Bernsteins syn (på kongressen i Hannover).

Vi vet at for disse ordene vil vi bli utsatt for en skur av beskyldninger: det kommer til å bli skreket opp om at vi vil forvandle det sosialistiske parti til en orden av "rettroende" som forfølger "kjettere" for avvik fra "dogmet", for enhver selvstendig mening osv. Vi kjenner alle disse gilde motefrasene. De inneholder ikke et fnugg av sannhet og ikke et fnugg av mening. Det kan ikke forekomme noe sterkt sosialistisk parti uten en revolusjonær teori, som samler alle sosialister, hvorfra de henter hele sin overbevisning, som de anvender i sine kampmetoder og handlingsmåter. Å forsvare en slik teori som en etter beste skjønn mener er sann, mot uvederheftige angrep og forsøk på å ødelegge den, betyr slett ikke å være fiende av enhver kritikk. Vi betrakter slett ikke Marx' teori som noe avsluttet og uantastelig. Vi er tvert imot overbevist om at den bare har lagt hjørnesteinene til den vitenskap som sosialistene må utvikle videre i alle retninger, dersom de ikke vil at livet skal gå fra dem. Vi tror at for de russiske sosialister er en selvstendig utarbeidelse av Marx' teori særlig nødvendig, for denne teorien gir bare en almen ledetråd, som anvendes i enkeltheter annerledes i England enn i Frankrike, annerledes i Frankrike enn i Tyskland, annerledes i Tyskland enn i Russland. Derfor vil vi i vår avis gjerne gi plass for artikler om teoretiske spørsmål, og vi innbyr alle kamerater til åpen drøfting av stridsspørsmålene.

Hva er nå de hovedspørsmål som oppstår når en anvender det for alle sosialdemokrater felles program på Russland? Vi har allerede sagt at kjernen i dette programmet består i å organisere proletariatets klassekamp og i å lede denne kampen, hvis endelige mål er proletariatets erobring av den politiske makt og organiseringen av et sosialistisk samfunn. Proletariatets klassekamp deler seg i økonomisk kamp (kamp mot de enkelte kapitalister eller mot enkelte kapitalistgrupper for å bedre arbeidernes kår) og politisk kamp (kamp mot regjeringen for å utvide folkets rettigheter, dvs. for demokrati, og for å utvide proletariatets politiske makt). Enkelte russiske sosialdemokrater (til dem hører tydeligvis også de som gir ut avisen Rabotsjaja Mysl) mener at den økonomiske kamp er den uten sammenlikning viktigste, mens de nesten vil utsette den politiske kamp til en mer eller mindre fjern framtid. Denne oppfatning er helt uriktig. Alle sosialdemokrater er enige om at det er nødvendig å organisere arbeiderklassens økonomiske kamp, at det er nødvendig å drive agitasjon blant arbeiderne på dette grunnlag, dvs. å hjelpe arbeiderne i deres daglige kamp mot arbeidskjøperne, gjøre dem oppmerksom på alle former og tilfelle av overgrep og på denne måten forklare organisasjonens nødvendighet for dem. Men å glemme den politiske kamp for den økonomiske kampens skyld ville bety å oppgi det internasjonale sosialdemokratis hovedgrunnsetning, det ville bety å glemme det som hele arbeiderbevegelsens historie lærer. Innbitte tilhengere av borgerskapet og regjeringen som tjener borgerskapet, har mer enn en gang til og med forsøkt å organisere rent økonomiske arbeiderforeninger og dermed dra arbeiderne bort fra "politikken", fra sosialismen. Det er meget mulig at også den russiske regjering klarer it lage noe liknende, for den har alltid søkt å tilkaste folket noen billige almisser eller rettere sagt skinn-almisser for å få det til å glemme sin rettløshet og undertrykte stilling. Ingen økonomisk kamp kan bringe arbeiderne noen varig bedring, og den kan ikke engang føres i stor målestokk dersom arbeiderne ikke har rett til fritt å holde møter, å danne foreninger, å gi ut sine egne aviser, å sende sine representanter til nasjonalforsamlingene, slik arbeiderne gjør i Tyskland og alle andre europeiske land (bortsett fra Russland og Tyrkia). Og for å tilkjempe seg disse rettigheter må en føre politisk kamp. I Russland mangler ikke bare arbeiderne, men alle medborgere politiske rettigheter. Russland er et eneveldig, uinnskrenket monarki. Tsaren alene gir lover, utnevner embetsmenn og har kontrollen med dem. Av denne grunn ser det ut som tsaren og tsarregjeringen i Russland ikke er avhengig av noen klasse og sørger likt for alle. Men i virkeligheten blir alle embetsmenn hentet utelukkende fra den besittende klasse og alle sammen er under innflytelse av storkapitalistene, som bruker ministrene som løpegutter for seg og oppnår alt de vil. Den russiske arbeiderklasse. må bære et dobbelt åk: den blir snytt og plyndret av kapitalistene og godseierne, og for at den ikke skal kunne kjempe mot dem, binder politiet den på hender og føtter, knebler den og forfølger hvert eneste forsøk på å forsvare folkets rett. Enhver streik mot kapitalistene fører til at hæren og politiet blir sluppet løs på arbeiderne. Enhver økonomisk kamp forvandler seg uunngåelig til en politisk kamp, og sosialdemokratiet må knytte begge uløselig sammen til proletariatets enhetlige klassekamp. Det første og viktigste mål for denne kampen må være å erobre politiske rettigheter, å vinne politisk frihet. Når Petersburgarbeiderne alene, med liten hjelp fra sosialistene, fort klarte å tilkjempe seg innrømmelser fra regjeringen - utstedelsen av loven om innskrenkning av arbeidstiden, så vil hele den russiske arbeiderklasse, ledet av et enhetlig "Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti" alene, gjennom hårdnakket kamp klare å tilkjempe seg langt viktigere innrømmelser.

Den russiske arbeiderklasse vil være i stand til å føre sin økonomiske og politiske kamp alene, selv om den ikke får hjelp fra noen annen klasse. Men arbeiderne står ikke alene i den politiske kamp. Folkets fullstendig rettløshet og den ville vilkårligheten til de tyranniske embetsmennene opprører også alle noenlunde rakryggede og dannede mennesker som ikke kan forsone seg med forfølgelsen av hvert fritt ord og hver fri tanke, opprører de forfulgte polakkene, finnlenderne, jødene og de russiske sektanter, opprører småhandelsmennene, de industridrivende og bøndene, som ikke har noen å søke hjelp hos mot embetsmennenes og politiets trakasserier. Alle disse befolkningslag er hver for seg ute av stand til å føre hårdnakket politisk kamp, men når arbeiderklassen hever denne kampens fane - vil hjelpende hender bli rakt ut mot den fra alle kanter. Det russiske sosialdemokrati vil stille seg i spissen for alle kjempere for folkets rettigheter, alle kjempere for demokratiet, og da vil den bli uovervinnelig.

Slik er våre sosialdemokratiske grunnoppfatninger, som vi systematisk og allsidig vil redegjøre for i vår avis. Vi er overbevist om at på denne måten kommer vi til å følge den vei som "Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti" har staket opp i sitt "Manifest".


Sist oppdatert 12. august 2007